I forlengelsen av det foregående, og av samme grunn, reiste han seg så og pisket seg selv med en lenke av jern idet han sa: «Din tukt retter meg like til enden» (Salme 18,36 overs. fra Vulg). Derfor er det også skikk i hele Ordenen av alle brødrene, idet de minnes og ærer den hellige Dominikus’ eksempel mottar stokkeslag på bar rygg alle hverdager etter kompletorium, mens de fremsier «Se i nåde til meg, Gud» (Salme 51); eller «Fra det dype» (Salme 130), enten for sine egne synder, eller for syndene til de mennesker hvis almisser de lever av. Så burde da ingen, uansett hvor uskyldig han er, unndra seg å følge dette eksempel.
Kommentar: Disiplin og solidaritet
Dominikus’ tredje måte å be på er kanskje den som får oss til å reagere sterkest. Med rette vil mange spørre: Vil Gud at vi skal straffe oss selv, påføre oss selv fysisk smerte? Er dette en bønn Gud ønsker å ta imot?
For å forstå, er det viktig å huske at Dominikus, som alle andre, var et barn av sin tid, og tok i bruk midler og uttrykksmåter som var kjente og allment brukte. Dette kan være en invitasjon til å våge å akseptere at vi også er barn av vår tid, og forsøke å se hvordan dens uttrykksformer kan brukes i bønn. Samtidig kan det minne oss om at vi bør se på vår samtid og det som er akseptert som vanlig praksis med en sunn skepsis og forsøke å skille ut ting som kanskje har vært meningsfulle en gang, men som ikke lenger er det, eller som kan bli direkte destruktive. Med dette i bakhodet, kan vi, selv om vi ikke ønsker å etterligne Dominikus’ konkrete handling her, dog hente ut innsikter som kan være verdifulle også for oss i dag. Read more