Posts from the ‘Kall’ Category

St. Dominikus’ niende måte å be på

Når han vandret fra land til land, særlig når han var på et ensomt sted, benyttet han også denne måte å be på: Han lekte med sine meditasjoner i kontemplasjon, og sa iblant til sine følgesvenner på veien: «Det står skrevet hos profeten Hosea: ‘Jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte’ (Hos 2,14)». Derfor trakk han seg litt unna sin medvandrer, enten ved å gå foran eller helst et stykke etter ham, og vandret slik alene. Han gikk og ba, og mens han mediterte flammet en ild opp i ham. Når han ba slik hendte det at han gjorde bevegelser som om han viftet vekk aske eller fluer fra ansiktet, og derfor tegnet han seg ofte med korsets tegn.

Brødrene tenkte at det var ved å be på denne måten den hellige far hadde trengt inn i selve margen av den hellige Skrift og oppnådd forståelse av fylden i de guddommelige ord, og også en kraft til å forkynne med iver og frimodighet, samt en mysteriøs nærhet til Den hellige ånd slik at han kunne få kunnskap om det som er skjult.

Kommentar: Med Gud og om Gud

«Den som ikke kan være alene, må passe seg for fellesskapet» skrev Dietrich Bonhoeffer. Dersom vi søker fellesskap med andre kun for å fylle våre egne behov, for å flykte fra den grunnleggende eksistensielle ensomhet hver enkelt bærer i seg, risikerer vi å bli dypt skuffet og vi vil også komme til å såre eller skade de menneskene vi søker fellesskap med. Det er et rom i hver og en av oss som bare Gud kan fylle, en indre ørken hvor Gud ønsker å møte oss, være sammen med oss, forme oss og lære oss hvem han virkelig er og hvem vi selv virkelig er. Read more

St. Dominikus’ åttende måte å be på

Den hellige far Dominikus hadde dessuten også en annen, vakker, hengiven og nåderik måte å be på. Etter tidebønnene og takkebønnen som bes i fellesskap ved måltidene, fant han seg raskt et sted, i en celle eller et annet sted, og satte seg der alene for å lese eller be, klar i sinn og fylt av en fromhets ånd han hadde hentet fra de guddommelige ord som var blitt sunget i koret eller under måltidet. Han antok en indre holdning hvor han var nærværende i seg selv og med Gud, satte seg stille ned og styrket av korsets tegn, åpnet han en bok foran seg og leste. Da ble hans sinn fylt av sødme, som om han hørte Herren tale, slik det heter i salmen: «Jeg vil høre hva Herren sier. Guds tale er fred for hans folk hans venner…» (Salme 85,9). Read more

St. Dominikus’ syvende måte å be på

Ikke sjelden fant man ham også i bønn strukket mot himmelen i hele sin lengde, rett som en pil som skytes fra den spente buen rakt mot sitt mål. Han løftet hendene opp over hodet, strakte dem ut med stor kraft, og presset dem mot hverandre, eller han holdt dem åpne som om han ville ta imot et eller annet fra himmelen. Man tror at nåden da vokste i ham og at han ble henrykket, og at han tryglet Gud om Den hellige ånds gaver for den Orden han var i ferd med å grunnlegge, og om at han og hans brødre skulle finne glede og behag i å leve etter saligprisningene, anse seg som lykkelige i den dypeste fattigdom, i bitter sorg, i tunge forfølgelser, i stor hunger og tørst etter rettferdighet, i aktiv barmhjertighet, og at de skulle finne salig fryd i å etterleve budene og følge de evangeliske råd. Det var som om den hellige far trådte like inn i det aller helligste, og ble rykket opp til den tredje himmel. Derfor, etter slik bønn, var han som en profet, enten det gjaldt å irettesette, dispensere eller forkynne. Read more