Posts from the ‘Kall’ Category

St. Dominikus’ sjette måte å be på

Den hellige far Dominikus ble også noen ganger sett i bønn med armer og hender utstrakt, spent ut med stor kraft, i korsform, mens han sto oppreist så rett han kunne. Det var på denne måten han ba da Gud på hans forbønn oppvekket fra de døde en gutt ved navn Napoleon i Sankt Sixtus i Roma, i sakristiet, og i kirken under feiringen av messen, da han ble løftet opp fra jorden, slik den fromme og hellige søster Cecilia forteller. Hun var tilstede og så det da det skjedde, sammen med en stor mengde. Han var som Elia da han oppvekket enkens sønn: han la seg over ham og strakte seg ut (1 Kong 17,21).

På samme måte ba han da han utenfor Toulouse reddet de engelske pilgrimmene fra å drukne i elven. Det var slik vår Herre ba da han hang på korset, nemlig med hender og armer utstrakt, «med høye rop og tårer, og han ble bønnhørt for sin fromhets skyld» (Heb 5,7). Read more

St. Dominikus’ femte måte å be på

Når han var i et kloster, stilte den hellige far Dominikus seg noen ganger foran alteret, oppreist på føttene, helt rett i kroppen, uten å støtte seg eller lene seg mot noe, og holdt iblant hendene foran brystet som om han holdt en åpen bok. Og han ble stående slik, som om han leste foran Gud, med stor ærbødighet og fromhet. Og det så ut som om han i sin bønn mediterte over Guds ord, og likesom resiterte dem for seg selv om og om igjen med dyp glede. Slik gjorde han til sin egen Herrens vane, slik vi leser hos Lukas, nemlig at Jesus på sabbaten «gikk inn i synagogen, slik han pleide» og «reiste seg for å lese» (Luk 4,16). Og i salmen heter det: «Da reiste Pinhas seg og ba, og pesten stanset» (Salme 106,30 overs. fra Vulg).

Snart samlet han hendene og foldet dem, og presset dem hardt mot hverandre foran ansiktet i øyenhøyde, og samlet seg i seg selv. Andre ganger hevet han hendene opp i skulderhøyde, slik presten gjør under messen, som om han ville høre bedre og få med seg noe som ble sagt av en annen. Hadde du sett ham slik der han sto og ba så inderlig, ville ha du trodd at det var en profet som snart talte med en engel eller med Gud, snart lyttet til dem, snart i stillhet grunnet over det som var blitt åpenbart ham. Read more

St. Dominikus’ fjerde måte å be på

Dette vekket i vår hellige far Dominikus en stor tillit til Guds barmhjertighet for ham selv og for alle syndere og for beskyttelse av novisene som han sendte ut overalt for å forkynne for sjelene. Noen ganger kunne han ikke holde ordene inne i seg, men sa så høyt at brødrene hørte det: «Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» og så videre (Salme 28,1), eller han ba med andre lignende ord fra den hellige Skrift.   Read more

St. Dominikus’ tredje måte å be på

I forlengelsen av det foregående, og av samme grunn, reiste han seg så og pisket seg selv med en lenke av jern idet han sa: «Din tukt retter meg like til enden» (Salme 18,36 overs. fra Vulg). Derfor er det også skikk i hele Ordenen av alle brødrene, idet de minnes og ærer den hellige Dominikus’ eksempel mottar stokkeslag på bar rygg alle hverdager etter kompletorium, mens de fremsier «Se i nåde til meg, Gud» (Salme 51); eller «Fra det dype» (Salme 130), enten for sine egne synder, eller for syndene til de mennesker hvis almisser de lever av. Så burde da ingen, uansett hvor uskyldig han er, unndra seg å følge dette eksempel.

Kommentar: Disiplin og solidaritet

Dominikus’ tredje måte å be på er kanskje den som får oss til å reagere sterkest. Med rette vil mange spørre: Vil Gud at vi skal straffe oss selv, påføre oss selv fysisk smerte? Er dette en bønn Gud ønsker å ta imot?

For å forstå, er det viktig å huske at Dominikus, som alle andre, var et barn av sin tid, og tok i bruk midler og uttrykksmåter som var kjente og allment brukte. Dette kan være en invitasjon til å våge å akseptere at vi også er barn av vår tid, og forsøke å se hvordan dens uttrykksformer kan brukes i bønn. Samtidig kan det minne oss om at vi bør se på vår samtid og det som er akseptert som vanlig praksis med en sunn skepsis og forsøke å skille ut ting som kanskje har vært meningsfulle en gang, men som ikke lenger er det, eller som kan bli direkte destruktive. Med dette i bakhodet, kan vi, selv om vi ikke ønsker å etterligne Dominikus’ konkrete handling her, dog hente ut innsikter som kan være verdifulle også for oss i dag. Read more