Skip to content

Posts tagged ‘St. Dominikus’ ni måter å be på’

St. Dominikus’ niende måte å be på

Når han vandret fra land til land, særlig når han var på et ensomt sted, benyttet han også denne måte å be på: Han lekte med sine meditasjoner i kontemplasjon, og sa iblant til sine følgesvenner på veien: «Det står skrevet hos profeten Hosea: ‘Jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte’ (Hos 2,14)». Derfor trakk han seg litt unna sin medvandrer, enten ved å gå foran eller helst et stykke etter ham, og vandret slik alene. Han gikk og ba, og mens han mediterte flammet en ild opp i ham. Når han ba slik hendte det at han gjorde bevegelser som om han viftet vekk aske eller fluer fra ansiktet, og derfor tegnet han seg ofte med korsets tegn.

Brødrene tenkte at det var ved å be på denne måten den hellige far hadde trengt inn i selve margen av den hellige Skrift og oppnådd forståelse av fylden i de guddommelige ord, og også en kraft til å forkynne med iver og frimodighet, samt en mysteriøs nærhet til Den hellige ånd slik at han kunne få kunnskap om det som er skjult.

Kommentar: Med Gud og om Gud

«Den som ikke kan være alene, må passe seg for fellesskapet» skrev Dietrich Bonhoeffer. Dersom vi søker fellesskap med andre kun for å fylle våre egne behov, for å flykte fra den grunnleggende eksistensielle ensomhet hver enkelt bærer i seg, risikerer vi å bli dypt skuffet og vi vil også komme til å såre eller skade de menneskene vi søker fellesskap med. Det er et rom i hver og en av oss som bare Gud kan fylle, en indre ørken hvor Gud ønsker å møte oss, være sammen med oss, forme oss og lære oss hvem han virkelig er og hvem vi selv virkelig er. Read more

St. Dominikus’ åttende måte å be på

Den hellige far Dominikus hadde dessuten også en annen, vakker, hengiven og nåderik måte å be på. Etter tidebønnene og takkebønnen som bes i fellesskap ved måltidene, fant han seg raskt et sted, i en celle eller et annet sted, og satte seg der alene for å lese eller be, klar i sinn og fylt av en fromhets ånd han hadde hentet fra de guddommelige ord som var blitt sunget i koret eller under måltidet. Han antok en indre holdning hvor han var nærværende i seg selv og med Gud, satte seg stille ned og styrket av korsets tegn, åpnet han en bok foran seg og leste. Da ble hans sinn fylt av sødme, som om han hørte Herren tale, slik det heter i salmen: «Jeg vil høre hva Herren sier. Guds tale er fred for hans folk hans venner…» (Salme 85,9). Read more

St. Dominikus’ syvende måte å be på

Ikke sjelden fant man ham også i bønn strukket mot himmelen i hele sin lengde, rett som en pil som skytes fra den spente buen rakt mot sitt mål. Han løftet hendene opp over hodet, strakte dem ut med stor kraft, og presset dem mot hverandre, eller han holdt dem åpne som om han ville ta imot et eller annet fra himmelen. Man tror at nåden da vokste i ham og at han ble henrykket, og at han tryglet Gud om Den hellige ånds gaver for den Orden han var i ferd med å grunnlegge, og om at han og hans brødre skulle finne glede og behag i å leve etter saligprisningene, anse seg som lykkelige i den dypeste fattigdom, i bitter sorg, i tunge forfølgelser, i stor hunger og tørst etter rettferdighet, i aktiv barmhjertighet, og at de skulle finne salig fryd i å etterleve budene og følge de evangeliske råd. Det var som om den hellige far trådte like inn i det aller helligste, og ble rykket opp til den tredje himmel. Derfor, etter slik bønn, var han som en profet, enten det gjaldt å irettesette, dispensere eller forkynne. Read more

St. Dominikus’ sjette måte å be på

Den hellige far Dominikus ble også noen ganger sett i bønn med armer og hender utstrakt, spent ut med stor kraft, i korsform, mens han sto oppreist så rett han kunne. Det var på denne måten han ba da Gud på hans forbønn oppvekket fra de døde en gutt ved navn Napoleon i Sankt Sixtus i Roma, i sakristiet, og i kirken under feiringen av messen, da han ble løftet opp fra jorden, slik den fromme og hellige søster Cecilia forteller. Hun var tilstede og så det da det skjedde, sammen med en stor mengde. Han var som Elia da han oppvekket enkens sønn: han la seg over ham og strakte seg ut (1 Kong 17,21).

På samme måte ba han da han utenfor Toulouse reddet de engelske pilgrimmene fra å drukne i elven. Det var slik vår Herre ba da han hang på korset, nemlig med hender og armer utstrakt, «med høye rop og tårer, og han ble bønnhørt for sin fromhets skyld» (Heb 5,7). Read more

St. Dominikus’ femte måte å be på

Når han var i et kloster, stilte den hellige far Dominikus seg noen ganger foran alteret, oppreist på føttene, helt rett i kroppen, uten å støtte seg eller lene seg mot noe, og holdt iblant hendene foran brystet som om han holdt en åpen bok. Og han ble stående slik, som om han leste foran Gud, med stor ærbødighet og fromhet. Og det så ut som om han i sin bønn mediterte over Guds ord, og likesom resiterte dem for seg selv om og om igjen med dyp glede. Slik gjorde han til sin egen Herrens vane, slik vi leser hos Lukas, nemlig at Jesus på sabbaten «gikk inn i synagogen, slik han pleide» og «reiste seg for å lese» (Luk 4,16). Og i salmen heter det: «Da reiste Pinhas seg og ba, og pesten stanset» (Salme 106,30 overs. fra Vulg).

Snart samlet han hendene og foldet dem, og presset dem hardt mot hverandre foran ansiktet i øyenhøyde, og samlet seg i seg selv. Andre ganger hevet han hendene opp i skulderhøyde, slik presten gjør under messen, som om han ville høre bedre og få med seg noe som ble sagt av en annen. Hadde du sett ham slik der han sto og ba så inderlig, ville ha du trodd at det var en profet som snart talte med en engel eller med Gud, snart lyttet til dem, snart i stillhet grunnet over det som var blitt åpenbart ham. Read more