Skip to content

Med tankene i hjertet

«Essensen av bønn er dette: å stå i ærefrykt foran Gud, med tankene i hjertet,
og strekke seg lengselsfullt mot ham.» 

(St. Theophan, Brev nr. 47)

Klosterlivet er et liv er viet til bønn, og et kloster er et sted hvor ikke bare nonnene eller munkene som bor der, men alle mennesker – de som tror og de som søker – kan finne rom til å be, til å tilbringe tid med Gud og bli oppmerksom på hans nærvær, til å bli vàr sine egne lengsler og smerter og legge dem frem for ham, til å takke, tilbe og lovprise – enten ved å delta i klosterets liturgi, eller ved å bruke klosterkapellet til sin personlige bønn.

 


 

Lyden av skjør stillhet…

 

I den stille, indre bønnen taler Gud til oss.
Den er et møte hjerte til hjerte, hvor vi lærer ham å kjenne
og hvor vi lar ham se oss og komme nær oss slik vi er.
Bønnen lærer oss å lytte.

 

Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!»
Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper,
men Herren var ikke i stormen.
Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden.
Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.  Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?»

(1. Kong. 19,11 – 13)


 

DSC_0126

 Å skue Herrens skjønnhet…

 

Den kontemplative bønnen, vårt blikk som hviler på Gud, vil sakte, men sikkert, forvandle og forme oss slik at vi blir ham lik.
Vårt blikk på verden og våre medmennesker vil bli et kontemplativt blikk, som ser Guds skjønnhet, godhet og sannhet åpenbart i alt han har skapt, i særdeleshet våre brødre og søstre, skapt i hans bilde.

 

Ett lengter jeg etter, det ber jeg om, alltid å bo i Herrens hus.
Å skue Herrens skjønnhet, ta vare på hans hellige tempel.

(Sal. 27,4)