Med askeonsdag innledes en ny liturgisk tid, som skal forberede oss til den største av alle høytider: påsken.
På norsk, som på svensk, dansk og tysk, er denne tidens navn hentet fra en av de tre tradisjonelle praksiser som karakteriserer den: faste, fastetid. De romanske språkene, som fransk, spansk og italiensk, støtter seg på latinen og bruker et navn som betegner varigheten: førti (dager)—quadragesima, som gir oss Carême, Cuaresma, Quaresima. Det engelske navnet Lent, derimot, kommer fra et gammelt angelsaksisk ord, lencten, som betyr «vår», altså årstiden fastetiden sammenfaller med (vanligvis) i vår del av verden.
Dette siste gir oss et viktig perspektiv. Det handler nemlig ikke bare, eller ikke først og fremst, om når denne tiden innfaller, men om dens hensikt. Det skal være en fornyelsens tid, en tid hvor vi, åndelig sett, våkner opp av vinterdvalen, gjør en skikkelig vårrengjøring, forbereder våre indre åkre, lar livskreftene spire og gro, åpner oss for det nye liv som skal springe ut i full blomst til påske. Vi vender oss mot lyset: dagene blir lengre, solen begynner å varme, fuglene synger; det som var kaldt og dødt skal nå forvandles.
Våren er vakker. Men den kan også være gjørmete, våt og uforutsigbar. Når snøen smelter kommer søppel og skitt som har ligget skjult frem i dagen. Idet man tror at nå er det over, faller snøen igjen. Man går ut første dag i joggesko og uten skjerf, og er potte forkjølet neste morgen.
Våren kan være en vanskelig prosess. Og likevel: er den ikke verdt det?
og to duer. Jesusbarnet, den førstefødte sønnen, det mest dyrebare de hadde, deres rikdom. Duene, enten to turtelduer eller to dueunger, symboliserer fattigdom. Dette var i mange tilfeller den offergaven de fattige ofret, de som ikke hadde råd til for eksempel en bukk eller et lam.