Allehelgensdag

Vi er kommet til november. Det begynner å bli mørkt og kaldt og det blåser og regner… det er også den tiden hvor vi minnes våre avdøde og hvor liturgien retter vår oppmerksomhet mot et visst alvor i tilværelsen. Nettopp da er det godt å løfte blikket og se mot lyset – både i fysisk og åndelig forstand. Og Kirken gir oss Allehelgensdag.

Å feire Allehelgensdag er nettopp å løfte blikket og se mot det vi kalles til. Det er å minnes de som er gått forut for oss på den veien, som nå er ved målet, og som hjelper oss fremover og venter på oss. Det er å la lyset fra herligheten opplyse vår vei her, uansett hvordan den måtte fortone seg akkurat nå.

Våre konstitusjoner presenterer vårt liv som (blant annet) et eskatologisk tegn. Våre kommuniteter skal være tegn på det himmelske Jerusalem, vårt liv sammen skal peke mot den fremtiden Gud ønsker for hele skapningen: menneskeheten forsonet og i harmoni med seg selv, med Gud og med skaperverket, fylde av liv hvor vi skuer Gud ansikt til ansikt.

Her har vi felleslivet, hvor vi søker å være ett hjerte og ett sinn, og det kontemplative livet hvor vi søker Guds ansikt i bønn og studier.

Det livet vi skal leve i evigheten, det begynner vi på allerede her og nå. Og vi er dypt forenet, ikke bare oss imellom og med våre brødre og søstre verden over, men også med dem som er gått forut for oss – og dem som skal komme etter oss. Konstitusjonene minner oss om hvordan fellesskapet i Ordenen transcenderer tid og rom.

Ikke minst i liturgien aktualiseres dette fellesskapet. Jeg husker hvordan jeg som barn fikk forklart at alterringen, hvor vi knelte og mottok nattverden, var en halvsirkel, fordi den andre halvdelen av sirkelen var usynlig, og der var de hellige som nå er hos Gud sammen med oss i nattverdsfeiringen. Når vi står i koret, når vi feirer messen, da feirer vi sammen med våre medsøstre som er gått forut for oss. Når vi forenes med Gud og hverandre i eukaristien, da forenes vi også med dem.

Jeg er i det siste igjen blitt grepet av hvordan Paulus i sine brev til «de hellige» forteller hvordan stadig takker for dem når han minnes dem i sine bønner. Han takker for den måten de har tatt imot evangeliet og kallet på, for hvordan det er virksomt i dem i tro og kjærlighet, for hva Gud gjør i dem.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for hverandre er å be for hverandre på den måten: med takk for hva Gud gjør i hver enkelt og for hennes svar.

Kanskje kan vi låne noen Pauli ord og be en ekstra bønn for våre medsøstre i kveld, be om at Gud må forene oss stadig dypere og sannere, slik at vi blir et håpets tegn for dem som er rundt oss, at han må lede oss mot lyset, hver enkelt og alle sammen – slik vi ber i O Lumen: Nos iunge beatis; forén oss med de salige.

Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede. For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. Med rette tenker jeg slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte. Både når jeg er i lenker, og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, har dere alle fellesskap med meg i nåden. Ja, Gud er mitt vitne på at jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud. (Fil 1,3–11)