Det er lørdag ettermiddag. I Oslo sentrum hersker nervøs travelhet. Om noen timer stenger butikkene, de siste innkjøp må gjøres. Tross alt mas og bråk rundt meg befinner jeg meg i en tilstand av andektig forventning. Jeg skal tilbringe en uke i stillhet og avsondrethet i en liten hytte langt inne i Telemarks skoger.
Ryggsekken henger tungt på ryggen, selv om jeg bare har med det aller nødvendigste: sovepose, treningsdress, undertøy, såpe og tannbørste, mitt breviar, en god bok og skrivesaker. Takk og lov at jeg puttet ned en lommelykt. Hos Robert munk, som bygdefolket kaller cisterciensermunken, er det ikke elektrisk lys, ikke rennende vann, ikke en gate, ingen bygning av sten … Fortsett å lese «Når det vidunderlige blir til virkelighet: Munk Robert in memoriam»
