Archive for

Gledelig jul!

Fra salmeboken: Mitt hjerte alltid vanker

Da han ville, på den måte han ville, åpenbarte han Ordet på den tid han selv på forhånd hadde fastsatt, det Ord som han hadde skapt alt ved. Dette Ordet hadde han inne i seg selv, det var usynlig for den skapte verden, og så gjør han det synlig.

Han uttaler det først med sin røst, føder det som lys av lys og sender deretter ut Herren, sin egen tanke, til skapningen. Det som først bare var synlig for ham selv og usynlig for den skapte verden, gjør han synlig slik at verden ved å se det som kommer til syne, kan blir frelst. Denne tanken som gikk ut til verden, viste seg som Guds tjener. Alt er blitt til ved ham, han er den eneste som er blitt til av Faderen.

(Fra traktaten mot Noetus’ heresi, av den hellige Hippolyt)

Fjerde uke i advent

Fra salmeboken:
Folkefrelsar (Ambrosius av Milano)

Fra Lesningstudstjenesten:

For selve din lengsel er din bønn; varer lengselen ved, gjør bønnen det også. For det er jo ikke uten grunn at apostelen sier: Be uten opphør (1 Tess 5,17).

Når han sier: Be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt eller stå med løftede hender? Hvis det er dét det betyr å be, tror jeg ikke vi er i stand til å gjøre det uten opphør.

Men det finnes en annen, en indre bønn som er uten opphør, og det er lengselen. Uansett hva annet du gjør, holder du ikke opp med å be hvis du lengter etter sabbaten. Hvis du ikke vil holde opp med å be, hold da ikke opp med å lengte. Om din lengsel varer ved, gjør din stemme det også. Du tier først når du slutter å elske.

(Fra utlegningene av salmene
av den hellige Augustin, biskop av Hippo)

Tredje uke i advent

Cor unum in Deum:
Blomstre som en rosengård

Vi vet at Herrens komme skjer på tre måter. Mellom det første og det siste komme finner det sted et tredje slags komme. To ganger kommer han så alle kan se ham, men tredje gang kommer han ikke slik. […]Tro ikke at det vi her sier om hans mellomste komme er noe vi selv har diktet opp, for hør hva han sier med egne ord: «Den som elsker meg, han tar vare på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham» (Joh 14,23). Og et annet sted har jeg lest: «Den som frykter Gud, vil gjøre det gode» (Sir 15,1 Vulg). Men jeg mener det sies mer om den som elsker enn som så, nemlig at han vil ta vare på ordet.

Ta vare på Guds ord på denne måten «for salige er de som tar vare på det» (jf. Luk 11,28). La det så å si trenge inn i din sjels innvoller; la det gjennomsyre dine følelser og din adferd. Spis det som godt er, og din sjel skal fryde seg over fete retter (jf. Jes 55,2). Glem ikke å spise ditt brød (Sal 102,5), slik at ditt hjerte ikke tørker inn, og din sjel skal mettes som av utsøkte retter (jf. Sal 63,6).

Hvis du slik tar vare på Guds ord, vil det uten tvil ta vare på deg. Da kommer Sønnen til deg, sammen med Faderen: da kommer den store profet (jf. Luk 7,16), han som skal gjenreise Jerusalem og gjøre alle ting nye (fr. Åp 21,5).

(Den hellige Bernhard av Clairvaux: fra Sermo 5 in Adventu Domini,
annen lesning, lesningsgudstjenesten onsdag advent uke 1)

Annen uke i advent

Fra salmeboken:
Cor unum: Tal vennlig til Jerusalem

Gud har fastsatt én tid for å gi oss sine løfter og én tid for å oppfylle det han har lovet. Løftenes tid varte fra profetene like til Johannes Døperen; fra ham og like til tidenes ende varer den tid da løftene blir oppfylt.

Gud, som holder det han lover, har satt seg i gjeld til oss, ikke ved å ta imot noe fra oss, men fordi han har lovet oss så meget. Et løfte var ikke tilstrekkelig for ham, han ville også forplikte seg skriftlig, han utstedte så å si et gjeldsbrev til oss på det han hadde lovet; for at vi, når han begynte å innfri det han hadde lovet, skulle kunne betrakte i Skriften i hvilken rekkefølge løftene skal gå i oppfyllelse. Profettiden var altså, som jeg så ofte har sagt, den tid da løftene ble forkynt.

Gud lovet evig frelse, et liv for alltid med englene i salighet, en uforgjenlige arv, en herlighet som alltid varer ved; han har lovet at vi skal få skue hans milde åsyn og få hjemstavn i hans helligdom i himmelen, og ved oppstandelsen fra de døde være fri for frykten for å dø.

(Fra Den hellige Augustins kommentarer til Salmene,
Lesningsgudstjenestens annen lesning, tirsdag advent uke 2)