Forfatter: lunden

Ikke sjelden fant man ham også i bønn strukket mot himmelen i hele sin lengde, rett som en pil som skytes fra den spente buen rakt mot sitt mål. Han løftet hendene opp over hodet, strakte dem ut med stor kraft, og presset dem mot hverandre, eller han holdt dem åpne som om han ville ta imot et eller annet fra himmelen. Man tror at nåden da vokste i ham og at han ble henrykket, og at han tryglet Gud om Den hellige ånds gaver for den Orden han var i ferd med å grunnlegge, og om at han og hans brødre skulle finne glede og behag i å leve etter saligprisningene, anse seg som lykkelige i den dypeste fattigdom, i bitter sorg, i tunge forfølgelser, i stor hunger og tørst etter rettferdighet, i aktiv barmhjertighet, og at de skulle finne salig fryd i å etterleve budene og følge de evangeliske råd. Det var som om den hellige far trådte like inn i det aller helligste, og ble rykket opp til den tredje himmel. Derfor, etter slik bønn, var han som en profet, enten det gjaldt å irettesette, dispensere eller forkynne. Fortsett å lese «St. Dominikus’ syvende måte å be på»