Posts tagged ‘St. Dominikus’ ni måter å be på’

St. Dominikus’ fjerde måte å be på

Dette vekket i vår hellige far Dominikus en stor tillit til Guds barmhjertighet for ham selv og for alle syndere og for beskyttelse av novisene som han sendte ut overalt for å forkynne for sjelene. Noen ganger kunne han ikke holde ordene inne i seg, men sa så høyt at brødrene hørte det: «Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» og så videre (Salme 28,1), eller han ba med andre lignende ord fra den hellige Skrift.   Read more

St. Dominikus’ tredje måte å be på

I forlengelsen av det foregående, og av samme grunn, reiste han seg så og pisket seg selv med en lenke av jern idet han sa: «Din tukt retter meg like til enden» (Salme 18,36 overs. fra Vulg). Derfor er det også skikk i hele Ordenen av alle brødrene, idet de minnes og ærer den hellige Dominikus’ eksempel mottar stokkeslag på bar rygg alle hverdager etter kompletorium, mens de fremsier «Se i nåde til meg, Gud» (Salme 51); eller «Fra det dype» (Salme 130), enten for sine egne synder, eller for syndene til de mennesker hvis almisser de lever av. Så burde da ingen, uansett hvor uskyldig han er, unndra seg å følge dette eksempel.

Kommentar: Disiplin og solidaritet

Dominikus’ tredje måte å be på er kanskje den som får oss til å reagere sterkest. Med rette vil mange spørre: Vil Gud at vi skal straffe oss selv, påføre oss selv fysisk smerte? Er dette en bønn Gud ønsker å ta imot?

For å forstå, er det viktig å huske at Dominikus, som alle andre, var et barn av sin tid, og tok i bruk midler og uttrykksmåter som var kjente og allment brukte. Dette kan være en invitasjon til å våge å akseptere at vi også er barn av vår tid, og forsøke å se hvordan dens uttrykksformer kan brukes i bønn. Samtidig kan det minne oss om at vi bør se på vår samtid og det som er akseptert som vanlig praksis med en sunn skepsis og forsøke å skille ut ting som kanskje har vært meningsfulle en gang, men som ikke lenger er det, eller som kan bli direkte destruktive. Med dette i bakhodet, kan vi, selv om vi ikke ønsker å etterligne Dominikus’ konkrete handling her, dog hente ut innsikter som kan være verdifulle også for oss i dag. Read more

St. Dominikus’ annen måte å be på

Den salige Dominikus ba også ofte liggende utstrakt på gulvet med ansiktet ned. Hans hjerte var grepet av anger, og han snakket strengt til seg selv og talte, noen ganger så høyt at det kunne høres, med disse ord fra evangeliet: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13), og fromt og ærbødig mintes han Davids ord og sa: «Det er jeg som har syndet; jeg har handlet ille» (2 Sam 24,17). Han gråt og jamret høyt og deretter sa han: «Jeg er ikke verdig til å løfte mitt blikk og se opp mot himmelen, for mine misgjerninger tynger meg. For jeg har egget din vrede, jeg har gjort det som er ondt i dine øyne» (Manasses bønn 9-10), og han ba høyt og med andakt disse ord fra den salme som begynner «Gud, vi har hørt det med egne ører»: «Vi synker ned i støvet, vi ligger presset mot jorden» (Salme 44,26), og videre: «Jeg ligger presset mot støvet. Gi meg liv slik du har sagt!» (Salme 119,25). Read more

St. Dominikus’ første måte å be på

Hans første måte å be på, var å bøye seg dypt foran alteret, som om Kristus som alteret symboliserer, virkelig var tilstede i egen person, ikke bare symbolsk. Dette er i samsvar med det som står skrevet i Judits bok: «Den milde og ydmykes bønn har alltid behaget deg» (jfr Judit 9,11). Det var ved ydmykhet den kanaaneiske kvinnen oppnådde det hun ville (jfr Matt 15,21-28 par), og også den bortkomne sønn (jfr Luk 15,11-32). Og det står skrevet: «Jeg er ikke er verdig at du kommer inn under mitt tak» (Matt 8,8). «Bøy meg, Herre, dypt i ydmykhet» (jfr Sir 1,17) og «Herre, for deg er jeg dypt nedbøyd» (Salme 119,107). Read more