Nyheter

Når han vandret fra land til land, særlig når han var på et ensomt sted, benyttet han også denne måte å be på: Han lekte med sine meditasjoner i kontemplasjon, og sa iblant til sine følgesvenner på veien: «Det står skrevet hos profeten Hosea: ‘Jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte’ (Hos 2,14)». Derfor trakk han seg litt unna sin medvandrer, enten ved å gå foran eller helst et stykke etter ham, og vandret slik alene. Han gikk og ba, og mens han mediterte flammet en ild opp i ham. Når han ba slik hendte det at han gjorde bevegelser som om han viftet vekk aske eller fluer fra ansiktet, og derfor tegnet han seg ofte med korsets tegn.

Brødrene tenkte at det var ved å be på denne måten den hellige far hadde trengt inn i selve margen av den hellige Skrift og oppnådd forståelse av fylden i de guddommelige ord, og også en kraft til å forkynne med iver og frimodighet, samt en mysteriøs nærhet til Den hellige ånd slik at han kunne få kunnskap om det som er skjult.

Kommentar: Med Gud og om Gud

«Den som ikke kan være alene, må passe seg for fellesskapet» skrev Dietrich Bonhoeffer. Dersom vi søker fellesskap med andre kun for å fylle våre egne behov, for å flykte fra den grunnleggende eksistensielle ensomhet hver enkelt bærer i seg, risikerer vi å bli dypt skuffet og vi vil også komme til å såre eller skade de menneskene vi søker fellesskap med. Det er et rom i hver og en av oss som bare Gud kan fylle, en indre ørken hvor Gud ønsker å møte oss, være sammen med oss, forme oss og lære oss hvem han virkelig er og hvem vi selv virkelig er. Fortsett å lese «St. Dominikus’ niende måte å be på»