Kategori: Liturgi/bønn

Den salige Dominikus ba også ofte liggende utstrakt på gulvet med ansiktet ned. Hans hjerte var grepet av anger, og han snakket strengt til seg selv og talte, noen ganger så høyt at det kunne høres, med disse ord fra evangeliet: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13), og fromt og ærbødig mintes han Davids ord og sa: «Det er jeg som har syndet; jeg har handlet ille» (2 Sam 24,17). Han gråt og jamret høyt og deretter sa han: «Jeg er ikke verdig til å løfte mitt blikk og se opp mot himmelen, for mine misgjerninger tynger meg. For jeg har egget din vrede, jeg har gjort det som er ondt i dine øyne» (Manasses bønn 9-10), og han ba høyt og med andakt disse ord fra den salme som begynner «Gud, vi har hørt det med egne ører»: «Vi synker ned i støvet, vi ligger presset mot jorden» (Salme 44,26), og videre: «Jeg ligger presset mot støvet. Gi meg liv slik du har sagt!» (Salme 119,25). Fortsett å lese «St. Dominikus’ annen måte å be på»

Hans første måte å be på, var å bøye seg dypt foran alteret, som om Kristus som alteret symboliserer, virkelig var tilstede i egen person, ikke bare symbolsk. Dette er i samsvar med det som står skrevet i Judits bok: «Den milde og ydmykes bønn har alltid behaget deg» (jfr Judit 9,11). Det var ved ydmykhet den kanaaneiske kvinnen oppnådde det hun ville (jfr Matt 15,21-28 par), og også den bortkomne sønn (jfr Luk 15,11-32). Og det står skrevet: «Jeg er ikke er verdig at du kommer inn under mitt tak» (Matt 8,8). «Bøy meg, Herre, dypt i ydmykhet» (jfr Sir 1,17) og «Herre, for deg er jeg dypt nedbøyd» (Salme 119,107). Fortsett å lese «St. Dominikus’ første måte å be på»