Kategori: Kall

Ikke sjelden fant man ham også i bønn strukket mot himmelen i hele sin lengde, rett som en pil som skytes fra den spente buen rakt mot sitt mål. Han løftet hendene opp over hodet, strakte dem ut med stor kraft, og presset dem mot hverandre, eller han holdt dem åpne som om han ville ta imot et eller annet fra himmelen. Man tror at nåden da vokste i ham og at han ble henrykket, og at han tryglet Gud om Den hellige ånds gaver for den Orden han var i ferd med å grunnlegge, og om at han og hans brødre skulle finne glede og behag i å leve etter saligprisningene, anse seg som lykkelige i den dypeste fattigdom, i bitter sorg, i tunge forfølgelser, i stor hunger og tørst etter rettferdighet, i aktiv barmhjertighet, og at de skulle finne salig fryd i å etterleve budene og følge de evangeliske råd. Det var som om den hellige far trådte like inn i det aller helligste, og ble rykket opp til den tredje himmel. Derfor, etter slik bønn, var han som en profet, enten det gjaldt å irettesette, dispensere eller forkynne. Fortsett å lese «St. Dominikus’ syvende måte å be på»

Den hellige far Dominikus ble også noen ganger sett i bønn med armer og hender utstrakt, spent ut med stor kraft, i korsform, mens han sto oppreist så rett han kunne. Det var på denne måten han ba da Gud på hans forbønn oppvekket fra de døde en gutt ved navn Napoleon i Sankt Sixtus i Roma, i sakristiet, og i kirken under feiringen av messen, da han ble løftet opp fra jorden, slik den fromme og hellige søster Cecilia forteller. Hun var tilstede og så det da det skjedde, sammen med en stor mengde. Han var som Elia da han oppvekket enkens sønn: han la seg over ham og strakte seg ut (1 Kong 17,21).

På samme måte ba han da han utenfor Toulouse reddet de engelske pilgrimmene fra å drukne i elven. Det var slik vår Herre ba da han hang på korset, nemlig med hender og armer utstrakt, «med høye rop og tårer, og han ble bønnhørt for sin fromhets skyld» (Heb 5,7). Fortsett å lese «St. Dominikus’ sjette måte å be på»

Når han var i et kloster, stilte den hellige far Dominikus seg noen ganger foran alteret, oppreist på føttene, helt rett i kroppen, uten å støtte seg eller lene seg mot noe, og holdt iblant hendene foran brystet som om han holdt en åpen bok. Og han ble stående slik, som om han leste foran Gud, med stor ærbødighet og fromhet. Og det så ut som om han i sin bønn mediterte over Guds ord, og likesom resiterte dem for seg selv om og om igjen med dyp glede. Slik gjorde han til sin egen Herrens vane, slik vi leser hos Lukas, nemlig at Jesus på sabbaten «gikk inn i synagogen, slik han pleide» og «reiste seg for å lese» (Luk 4,16). Og i salmen heter det: «Da reiste Pinhas seg og ba, og pesten stanset» (Salme 106,30 overs. fra Vulg).

Snart samlet han hendene og foldet dem, og presset dem hardt mot hverandre foran ansiktet i øyenhøyde, og samlet seg i seg selv. Andre ganger hevet han hendene opp i skulderhøyde, slik presten gjør under messen, som om han ville høre bedre og få med seg noe som ble sagt av en annen. Hadde du sett ham slik der han sto og ba så inderlig, ville ha du trodd at det var en profet som snart talte med en engel eller med Gud, snart lyttet til dem, snart i stillhet grunnet over det som var blitt åpenbart ham. Fortsett å lese «St. Dominikus’ femte måte å be på»

Dette vekket i vår hellige far Dominikus en stor tillit til Guds barmhjertighet for ham selv og for alle syndere og for beskyttelse av novisene som han sendte ut overalt for å forkynne for sjelene. Noen ganger kunne han ikke holde ordene inne i seg, men sa så høyt at brødrene hørte det: «Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» og så videre (Salme 28,1), eller han ba med andre lignende ord fra den hellige Skrift.   Fortsett å lese «St. Dominikus’ fjerde måte å be på»