St. Dominikus’ niende måte å be på
Når han vandret fra land til land, særlig når han var på et ensomt sted, benyttet han også denne måte å be på: Han lekte med sine meditasjoner i kontemplasjon, og sa iblant til sine følgesvenner på veien: «Det står skrevet hos profeten Hosea: ‘Jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte’ (Hos 2,14)». Derfor trakk han seg litt unna sin medvandrer, enten ved å gå foran eller helst et stykke etter ham, og vandret slik alene. Han gikk og ba, og mens han mediterte flammet en ild opp i ham. Når han ba slik hendte det at han gjorde bevegelser som om han viftet vekk aske eller fluer fra ansiktet, og derfor tegnet han seg ofte med korsets tegn.
Brødrene tenkte at det var ved å be på denne måten den hellige far hadde trengt inn i selve margen av den hellige Skrift og oppnådd forståelse av fylden i de guddommelige ord, og også en kraft til å forkynne med iver og frimodighet, samt en mysteriøs nærhet til Den hellige ånd slik at han kunne få kunnskap om det som er skjult.
Kommentar: Med Gud og om Gud
«Den som ikke kan være alene, må passe seg for fellesskapet» skrev Dietrich Bonhoeffer. Dersom vi søker fellesskap med andre kun for å fylle våre egne behov, for å flykte fra den grunnleggende eksistensielle ensomhet hver enkelt bærer i seg, risikerer vi å bli dypt skuffet og vi vil også komme til å såre eller skade de menneskene vi søker fellesskap med. Det er et rom i hver og en av oss som bare Gud kan fylle, en indre ørken hvor Gud ønsker å møte oss, være sammen med oss, forme oss og lære oss hvem han virkelig er og hvem vi selv virkelig er.
Ensomheten og ørkenen er et tema som går igjen i hele Bibelen, fra Abrahams nomadeliv, til Moses og Israelsfolkets vandring i ørkenen, gjennom de ulike profeter og frem til Jesus selv. Jesus, som på en særlig måte er alene, enestående, fordi hans person og oppgave er helt unike, trekker seg regelmessig tilbake for å være sammen med Faderen i bønn. Slik beholder han kontakten med sin egen identitet og fokus på sin sanne misjon.
Også Dominikus kjente denne visdommen. Selv om han var en ordets og fellesskapets mann, en omflakkende forkynner, var han klar over verdien i tid alene, tilbaketrekning fra ytre støy og uro, og et indre liv i samtale med Gud. Vi så dette allerede i den åttende måte å be på, hvor han trakk seg tilbake alene med seg selv og Gud, for å lese og be. «Han talte lite,» heter det om ham, «helst med Gud i sin bønn, eller om Gud til sine brødre.» Dominikus visste at en sann forkynner kun kan bringe videre ord han selv har mottatt.
Samtidig ser vi her at hans ensomhet ikke betyr at han isolerer seg fra andre. For «[d]en som ikke er i fellesskapet,» fortsetter Bonhoeffer, «må passe seg for å være alene.» Å lukke seg inne i seg selv og være seg selv nok, kan lede både til depresjon og et hardt hjerte. Dominikus vandrer sammen med sine følgesvenner, men holder en sunn og respektfull avstand. Hans tid alene bærer frukt for andre, når den siden får utløp i undervisning, forkynnelse og nestekjærlighet.
Hver enkelt av oss har vår unike identitet og en spesiell oppgave. Det kan kreve stort mot og lang tid å oppdage hvem vi er og hva vi er kalt til. Det kan også være krevende å beholde fokus og unngå å fristes til å la andres meninger, overflatiske innskytelser eller press av ulikt slag styre våre tanker og handlinger. Tid alene i bønn, tid i stillhet, i fellesskap med andre som respekterer de sunne grensene, ansikt til ansikt med Gud, vil være en uvurderlig hjelp til å forbli i balanse. Slik vil også vi kunne bære frukt og bringe Guds nærvær til verden.
