Bebudelsen 2024
Festen for Herrens Bebudelse er Lunden klosters patronatsfest. Det er også festdagen til sr. Anne-Lise av Bebudelsen. I år markerte vi også at det i februar var 60 år siden hun avla sine klosterløfter, med høymesse presidert av biskop Bernt etterfulgt av en enkel feiring sammen med de to representanter fra den dominikanske familie som var tilstede ved løfteavleggelsen i 1964: p. Arne Fjeld OP og sr. Mette Andresen OP.
I dagens anledning hadde priorinnen delegert til en av søstrene å holde den tradisjonelle kapittel-prekenen som vi her deler med dere alle:
Rett før min far døde, hadde han satt seg fore å studere bruken av ett hebraisk ord gjennom hele Det gamle testamente: הִנֵּנִי –hinneni– «Se, meg!» «Se, ja, her er jeg!»
Det er det Abraham svarer når Herren setter ham på prøve i 1 Mos kap. 22 og sier til ham: «Abraham, Abraham». Han svarer: hinneni «Her er jeg».
Det er det Moses svarer i 2 Mos kap. 3, når Herrens engel roper til ham fra tornebusken: «Moses, Moses». Han svarer: hinneni «Her er jeg».
Det er det Adam ikke svarer når Gud i 1 Mos 3 vandrer i hagen om kvelden og roper til ham: «Hvor er du?»
Og det er sannsynligvis det som ligger bak Lukas’ greske ἰδου i idou, hê doulê kuriou; Ecce, ancilla Domini, «Se, her er jeg, Herrens tjenerinne.»
Slik kan vi også tenke oss Sønnens ord til Faderen, idet han går inn i verden: hinneni «Se, her er jeg, for å gjøre din vilje.»
For seksti år siden, sa også sr. Anne-Lise sitt hinneni da hun avla sine første klosterløfter. «Se, Herrens tjenerinne, her er jeg for å gjøre Guds vilje.»
En vesentlig detalj er at dette svaret kommer før Gud har kommet med konkret informasjon. Det er svar på at han kaller noen ved navn, det er personen som bekrefter at hun eller han er nærværende og disponibel.
Før Abraham vet hva det er Herren vil be ham om, før Moses vet hvem det er han møter i det hele tatt, før Maria sier at det skal skje med henne som engelen har sagt, altså før de gir sitt ja til en konkret tjeneste, kommer dette hinneni—«se, her er jeg»—en grunnleggende disponibilitet, en grunnleggende åpenhet, tilstedeværelse for Gud.
Det er denne åpenheten vi uttrykker når vi avlegger våre løfter. Vi vet ikke hva Gud gjennom priorinnen, gjennom fellesskapet, gjennom Ordenen og Kirken, kommer til å be oss om. Vi stiller oss til disposisjon. «Se, her er jeg.» Vår person er her for Gud.
Gjennom dåpen, og på en særlig måte gjennom lydighetsløftet, blir vi det Elisabeth av Treenigheten kaller «une humanité de surcroît» for Kristus, en ny eller ekstra menneskenatur, hvor Ordet kan inkarneres i dag, slik Brian McNeil minnet oss om i et foredrag.
Jesus, som sr. Marie Françoise av og til sier, ble ikke gammel. Han opplevde ikke alderdommens mange viderverdigheter. Han fikk heller ingen erfaring med de spesifikke utfordringer det byr på å leve i en kvinnekropp. Samtidig tar han på seg alt som er sant menneskelig. Det er i oss Kristus gjennomlever disse menneskelige erfaringene, om vi velger å slippe ham inn i alt vi gjennomgår, om vi ikke gjør som Adam og løper og gjemmer oss når vi hører Gud.
Ved dåpen, og igjen, på en ny måte, ved løftene vies vi til Gud. Vår person, ja, vår kropp, skal være for Gud. Ut i fra det kommer alle våre «ja» til spesifikke oppgaver og tjenester—jeg skal ikke ramse opp alle sr. Anne-Lise har hatt i årenes løp, det blir mer enn to ord! Og de er ikke, selv om de har vært og er viktige, essensen av hennes og vår alles selvhengivelse, hennes og vårt hinneni. Hvis vi forstår det, kan vi fortsette å si det, selv når helsen, alderen eller omstendighetene setter grenser for de konkrete oppgaver vi kan ta på oss. Dag etter dag, år etter år, i seksti år… Inntil døden… Helt til vi kan svare når han til sist kaller oss ved navn inn i evigheten: hinneni! Her er jeg!
Sr. Ingeborg-Marie OP
