St. Dominikus’ annen måte å be på
Den salige Dominikus ba også ofte liggende utstrakt på gulvet med ansiktet ned. Hans hjerte var grepet av anger, og han snakket strengt til seg selv og talte, noen ganger så høyt at det kunne høres, med disse ord fra evangeliet: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13), og fromt og ærbødig mintes han Davids ord og sa: «Det er jeg som har syndet; jeg har handlet ille» (2 Sam 24,17). Han gråt og jamret høyt og deretter sa han: «Jeg er ikke verdig til å løfte mitt blikk og se opp mot himmelen, for mine misgjerninger tynger meg. For jeg har egget din vrede, jeg har gjort det som er ondt i dine øyne» (Manasses bønn 9-10), og han ba høyt og med andakt disse ord fra den salme som begynner «Gud, vi har hørt det med egne ører»: «Vi synker ned i støvet, vi ligger presset mot jorden» (Salme 44,26), og videre: «Jeg ligger presset mot støvet. Gi meg liv slik du har sagt!» (Salme 119,25).
Siden han også ville lære brødrene hvordan de skulle be ærbødig, sa han til dem: «De vise menn, disse fromme konger, ‘gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham’ (Matt 2,11). Og også vi er sikre på å ha funnet Gud-mennesket hos Maria, hans tjenerinne, så ‘kom, la oss tilbe, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper!’ (Salme 95,6)». De unge formante han og sa «Dersom dere ikke kan gråte over deres egne synder, fordi dere ikke har noen, er der imidlertid mange syndere som skulle ledes til barmhjertighet og kjærlighet, disse som både profetene og apostlene sørget over, og som Jesus, da han så dem, gråt bittert over, lik den hellige David som utbrøt med tårer: «Jeg ser på de troløse og ynkes» (Salme 119,158).
Kommentar: I støvet – anger og tilbedelse
Den første måten å be på plasserte Dominikus i rett forhold til sin Skaper. Etter Jesu eksempel, han som ydmyket seg, bøyde Dominikus seg ydmykt foran korset. Hans andre måte å be på følger denne bevegelsen nedad og tar den «helt ut», lik Jesus som ikke bare ydmyket seg selv, «tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik», men ytterligere fornedret seg og «ble lydig til døden, ja, døden på korset» (jfr Fil 2,7-8). Som en logisk konsekvens av erkjennelsen av at han er humus, jord, støv, legger Dominikus seg ned i støvet, og derfra roper han til Gud. Han bekjenner at han ikke bare er en dødelig skapning som ikke har liv i seg selv, men at han også er en synder, en som ikke alltid oppfyller det fulle mål av sitt menneskelige potensiale til å ligne Gud. Angeren i hjertet får fysisk uttrykk. Han legger seg flat.
For at dette ikke skal bli til en slags forvrengt bønn hvor man ligger og ruller seg i sin egen syndesøle – og kanskje blir liggende! – må man ta konteksten til de bibelsteder som siteres i betraktning. Både tolleren fra evangeliet og kong David er eksempler på mennesker som ble tilgitt, rettferdiggjort, reist opp av Guds barmhjertighet etter å ha bekjent sin synd. De tar ansvar for seg selv og sin egen situasjon, og overgir seg til Guds miskunn – og de blir ikke skuffet. Når Dominikus ber med salmisten «Gi meg liv slik du har sagt», er det med tillit til at Gud vil stå ved sitt løfte og vil gi nytt liv. Det er fordi han «er sikker på å ha funnet Gud-mennesket hos Maria, hans tjenerinne» at han kan kaste seg ned og tilbe. Bekjennelsen er tilbedelse – den forkynner Guds barmhjertighet og storhet.
Jesus steg ned, helt ned i det dypeste, for derfra å bli løftet opp og løfte oss opp med seg. Han er fullt ut forenet med menneskene, også de som ligger i støvet, slik Dominikus oppfordret sine unge brødre til å gråte, ikke bare over sine egne synder, men over andres. Han tenkte ikke på seg selv eller sine brødre som bedre enn andre, men som en del av menneskeheten som trenger Guds barmhjertighet.
