800 år siden Dominikus’ fødsel til det evige liv
I 2021 minnes vi at det er nøyaktig 800 år siden vår Ordens grunnlegger, den hellige Dominikus, døde i Bologna og gikk inn til herligheten med Kristus. Dette vil bli markert på ulike måter av den dominikanske familie verden over gjenom hele året.
Å minnes de hellige som er gått forut for oss, og spesielt de som er våre fedre og mødre i tro og liv, er en invitasjon til på nytt å se hen til deres eksempel og la oss inspirere av det. Når det gjelder Dominikus, er en av kildene vi har til å dette, en middelaldertekst med tilhørende bilder som forteller om hans ni måter å be på. I løpet av de kommende månedene vil vi her dele noe av vår åndelige arv med dere gjennom en norsk oversettelse av denne teksten, illustrert med detaljer fra et ikon malt her på Lunden av vår egen sr. Turid, etter modell av de opprinnelige bildene, og med kommentarer som kan hjelpe oss å følge hans eksempel i vår bønn og vårt liv i dag.
Vi begynner i dag med tekstens innledning, og inviterer alle til å meditere over sr. Turids vakre ikon.
Den hellige Dominikus ni måter å be på: Innledning
De hellige Augustin, Ambrosius, Gregor, Hilarius, Isidor, Johannes Kryosostmos og Johannes fra Damaskus, Bernhard og andre fromme lærere, både gresk- og latinsk-språklige, har talt vidt og bredt om bønn, og gitt anbefalinger og beskrivelser, både hva angår hvor nødvendig og hvor nyttig den er, om hvordan man skal be, om forberedelser og om vanskeligheter i bønn.
I tillegg har den herlige og ærverdige lærer, bror Thomas Aquinas, og Albert av Prekebrødrenes Orden i sine bøker, samt William i sin traktat om dydene, fulgt deres i deres fotspor, og edelt, hellig, fromt og vakkert beskrevet en måte å be på hvor sjelen bruker kroppens lemmer for hengivent å heve seg mot Gud, slik at sjelen som beveger kroppen, i sin tur beveges av kroppen og snart faller i ekstase som Paulus, snart hever seg opp over forstanden lik profeten David. Slik ba ofte Dominikus, og det er om dette vi nå skal tale.
Vi finner jo både i det gamle og det nye testamente hellige mennesker som har bedt slik. Denne måte å be på oppvekker nemlig from hengivenhet, i bevegelse fra sjel til kropp og fra kropp til sjel, og dette gjorde at den hellige Dominikus under bønnen kunne bryte ut i voldsom gråt, og tente i ham en brennende god vilje så sterk at han ikke kunne holde den inne, men lot kroppens lemmer gi tydelig uttrykk for sin fromhet. Derfor brøt han under bønnen ofte ut i tryglende bønner, forbønn og takksigelse.
De måter han ba på, i tillegg til de vanlige bønner han holdt så kjære, messefeiringen og salmodien, hvor han ofte plutselig ble henrykket og løftet opp i samtale med Gud og englene under tidebønnene, i koret eller på reise, var disse:
Dominikus’ ni måter å be på – ikon malt i Lunden kloster
Kommentar: Inkarnert bønn
Dominikus er kjent som forkynner og lærer, omvandrende predikant, troens og sannhetens forsvarer. Glemmer vi noen ganger at han – kanskje først og fremst – var en bønnens mann? For hvorfra hentet han, ikke bare innholdet i forkynnelsen eller utholdenheten i tjenesten, men selve grunnlaget for sitt liv og virke, om ikke i bønn? Det er Dominikus’ levende relasjon til Kristus som er selve kjernen, kilden til alt annet. Hans kall springer ut av at han er grepet, ikke bare av en ideologi eller et konsept, men av en person.
Hva karakteriserer hans bønn? Teksten forteller oss at den liturgiske bønn var hans hjerte kjær, noe vi også kan slutte oss til av den plass den har fått i Dominikus’ Orden. I tillegg til denne, opprettholdt han et personlig bønneliv, og det er dette som nå skal beskrives. Et punkt som er verdt å merke seg er det menneskesyn som kommer til uttrykk – en helhetlig visjon hvor de materielle og åndelige komponentene av et menneske ses som en uoppløselig enhet. Dette synet på mennesket og på den skapte verden i det hele tatt, preger hele den dominikanske spiritualitet. I motsetning til katarenes dualisme hvor kropp og sjel, materie og ånd, ikke bare ble sett som separate enheter, men satt opp mot hverandre i opposisjon – kroppen og materien som ondt, sjel og ånd som godt – fremmet Dominikus et syn som tar Guds skaperhandling og inkarnasjonen på alvor, og som fostrer helhet og harmoni.
Hvordan tenker vi om forholdet mellom kropp og sjel på det religiøse planet? Og hvilke konkrete uttrykk får det? Noen ganger, når vi ser nøyere etter, viser det seg at det vi hevder vi er så overbeviste om og gjerne bekjenner høylytt, ikke får utfolde seg fullt ut i vår praksis. Måtte Dominikus’ eksempel inspirere oss til å leve som hele mennesker, og respektere vår egen og andres kroppslighet, også i vår bønn og i den måten vi lever ut vår tro.
