Den gode hyrde

De første åtte dagene av påsketiden, påskeoktaven, fra første påskedag til hvitesøndag, er i liturgien helt fokusert på Jesu oppstandelse. Vi leser og synger om selve hendelsen, den tomme graven, møtene med den oppstandne.

De påfølgende to ukene utvides perspektivet. Hva betyr dette for oss? Hva betyr det i den store sammenhengen? Hvordan fortsetter det? Evangelietekstene i messen på hverdager er som en mystagogisk katekese, undervisning av de nydøpte, om innvielsen i det kristne livs mysterium via sakramentene. Annen påskeuke leser vi fra Johannes kapittel 3 om dåpen, om å fødes på ny av vann og Ånd; tredje påskeuke fra kapittel 6 om eukaristien, om å leve av Jesu legeme og blod, gitt for oss.

Den fjerde uken vender vi oss mot et av de tidligste kristne symbolene, som Jesus og de tidlige disiplene kjente fra sin jødiske tradisjon: Den gode hyrde. Det er et rikt bilde som rommer flere aspekter.

Hyrden er selvfølgelig Jesus, den barmhjertige, som legger ut på leting etter den ene sauen som har gått seg vill. Den fjerde påskesøndagen var fra gammelt av kjent som barmhjertighetens søndag, søndag Misericordia, etter inngangsverset i messen: Misericordia Domini plena est terra – Jorden er full av Herrens barmhjertighet. 

Den gode hyrde er den som gir sitt liv for fårene, slik at de skal ha liv i overflod. Han kjenner dem, han kaller dem ved navn, og de kjenner ham, de gjenkjenner ham på stemmen. Dette er et eksempel for alle kristne ledere, alle som har hyrdetjeneste i Kirken, og derfor ber vi også spesielt om kall til kirkelig tjeneste den fjerde påskesøndagen, og vi minnes om ordinasjonens sakrament ved hvilket dåpen og eukaristien formidles til de troende.

I Johannes 10 snakker Jesus også om at han har «andre sauer» som han også må lede, slik at det blir «én hjord og én hyrde». Det er altså en dag og en uke for å be for enhet, enhet blant alle som regner Jesus som sin hyrde og fører.

I år, 2025, kommer den fjerde påskeuken mellom valget av pave Leo XIV og innsettelsen hvor han offisielt begynner sitt pontifikat. Det er altså en god anledning til å reflektere over hyrdeembetet og å be for ham og hans gjerning. Pave Leo er selv augustiner, og det er naturlig å tenke seg at dette vil prege hans bilde av Kirken og hyrdetjenesten. Det augustinske klosterfellesskap skal være et avbilde av den tidlige Kirken slik den beskrives i Apostlenes gjerninger: et bønnens fellesskap som er ett hjerte og én sjel i Gud, gjennom å ha alt felles og å dele ut til hver enkelt etter hans eller hennes behov.

Om prioren sier Augustin i Regelen at han ikke skal «tro han har fått makt som en hersker, men glede seg ved å få tjene i kjærlighet.» Blant sine brødre «skal han nok ha hedersplassen og forsetet, men for Guds åsyn skal han, i frykt og beven, ligge for deres føtter!» Brødrene oppfordres derfor også til å «være lydige, ikke bare av hensyn til dere selv, men også av miskunn med ham, for jo høyere en blir plassert, i desto større fare går en.» Prioren skal hjelpe brødrene å overholde regelen, og derfor må han selv overholde den av hele sitt hjerte. Han skal «føre et liv preget av gode gjerninger», men også «tilrettevise dagdriverne, oppmuntre de motløse, ta seg av de svake og vise tålmod med alle», lik Herren selv i profeten Esekiels bok 34,11–16:

Så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Så skal jeg vokte dem på Israels fjell, i dalene og overalt hvor de ellers bor i landet. På gode beitemarker vil jeg gjete dem; på Israels høye fjell skal de ha sin havnegang. Der oppe på Israels fjell skal de roe seg på grønne voller og gå på fete beiter. Selv vil jeg gjete sauene mine og la dem få roe seg, sier Herren Gud. De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. De fete og sterke vil jeg vokte og gjete på rett vis.

De menneskelige hyrdenes viktigste rolle er å la den egentlige Hyrden, den Gode Hyrde, virke gjennom deres menneskelige tjeneste, slik pave Leo selv var inne på i sin første preken:

Når jeg sier dette, sikter jeg først og fremst til meg selv, som Peters etterfølger, mens jeg begynner min sendelse som biskop av Kirken i Roma, kalt til å føre forsetet i kjærligheten, i Universalkirken, slik Ignatius av Antiokia som kjent uttrykte det (jf. Brevet til romerne, Hilsen). Han, som ble ført i lenker til denne byen, stedet for hans nært forestående offer, skrev til de kristne som bodde der: «Da blir jeg virkelig en Jesu Kristi disippel, når verden ikke lenger ser min kropp» (Brev til romerne, IV, 1). Det var å bli føde for ville dyr i arenaen han siktet til – og slik gikk det – men hans ord peker på en mer generell og ufravikelig forpliktelse for enhver som utøver myndighet i sin kirkelige tjeneste: å forsvinne, slik at Kristus kan bli værende, å gjøre seg liten, slik at han blir kjent og herliggjort (jf. Joh 3,30), å gi seg helt, slik at alle kan få mulighet til å kjenne og elske ham.

La oss be for vår pave Leo, at Gud vil skjenke ham visdoms, forstands, sannhets og freds ånd, slik at han av hele sitt hjerte erkjenner hva som er Gud til behag og av all kraft søker å handle etter denne innsikt. La os be om det samme for alle som bærer ansvar, og for hver og en av oss. Amen.