St. Dominikus’ åttende måte å be på
Den hellige far Dominikus hadde dessuten også en annen, vakker, hengiven og nåderik måte å be på. Etter tidebønnene og takkebønnen som bes i fellesskap ved måltidene, fant han seg raskt et sted, i en celle eller et annet sted, og satte seg der alene for å lese eller be, klar i sinn og fylt av en fromhets ånd han hadde hentet fra de guddommelige ord som var blitt sunget i koret eller under måltidet. Han antok en indre holdning hvor han var nærværende i seg selv og med Gud, satte seg stille ned og styrket av korsets tegn, åpnet han en bok foran seg og leste. Da ble hans sinn fylt av sødme, som om han hørte Herren tale, slik det heter i salmen: «Jeg vil høre hva Herren sier. Guds tale er fred for hans folk hans venner…» (Salme 85,9).
Og som om han samtalte med en venn, så man ham snart utålmodig, både i stemme og sinn, snart rolig lyttende, diskutere og høre etter, både i latter og i gråt, feste blikket og senke det igjen, og deretter tale med lav stemme og slå seg for brystet. Om en eller annen nysgjerrig bror hadde villet betrakte ham i det skjulte, ville han ha sett den hellige far Dominikus lik en Moses, som gikk dypt inn i ørkenen og kom til Guds fjell Horeb og der skuet den brennende busk, hørte Herren tale og ydmyket seg. Profetens fjell, det er nemlig Guds fjell. Og han hevet seg raskt fra lesning til bønn, fra bønn til meditasjon, og fra meditasjon til kontemplasjon.
Når han slik var alene og leste, æret han boken, bøyde seg for den, og noen ganger kysset han den, særlig hvis det var evangelieboken eller dersom han leste ord som Kristus hadde talt med sin munn. Noen ganger vendte han ansiktet bort og skjulte det i kappen, begravde det i hendene eller dekket det med skapularet. Og så gråt han, opprørt og full av lengsel. Deretter, som om han ville takke en meget fremragende person for store velgjerninger, reiste han seg ærbødig og bøyde hodet. Så, forfrisket og i fred med seg selv, leste han videre i boken.
Kommentar: Konversasjon
Denne åttende måten å be på er unik i det at det er den eneste hvor Dominikus sitter. Den sittende stillingen indikerer varighet og nærvær. Han skal bli der hvor han er og gjøre det han gjør en god stund. Verbet å sitte, sedere på latin, har også i klostertradisjonen vært knyttet nettopp til det kontemplative liv, blant annet med referanse til Maria, Martas søster, som «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10,39). Det er det Dominikus gjør her.
Dominikus er nærværende, ikke bare fysisk, men også mentalt, både for seg selv og for Gud. Ørkenfedrene lærte: «sitt i din celle og cellen vil lære deg alt». Om den dominikanske tradisjonen senere har vektlagt bevegelighet og det å vandre fra sted til sted for å forkynne, viser Dominikus her at han er klar over at også omvandrende forkynnere trenger å «sitte i sin celle» for å bli oppmerksomme på hvilke indre røster som påvirker dem, for å lære å gjenkjenne og lytte til Guds stemme, slik at de kan motta de ord de skal gi videre til andre.
Den sittende stillingen innebærer på ingen måte en passiv holdning. Dominikus er engasjert med hele seg. I Bibelen møter han Guds levende Ord, som er Jesus Kristus selv. Han går inn i en ekte samtale, som om han snakker med en venn han har tillit til – og det er jo nettopp det han gjør. Ingenting tas for gitt, selv om det er tekster han kjenner godt. Han lar seg berøre, våger å la seg utfordre, vet å ta imot med takknemlighet.
Bevisstheten om det guddommelige nærvær i det skrevne ord, viser seg gjennom den ærbødighet Dominikus viser selve boken. Det sies ofte at «familiarity breeds contempt», at vi lett mister respekt for det vi kjenner godt. Dominikus ser ikke ut til å ha falt i den fellen. På den ene side ser vi ham her som partner i en samtale nærmest mellom likemenn. På den annen side er det helt tydelig at han erkjenner Guds storhet og hellighet. Nettopp fordi forholdet mellom dem er så nært, kjenner Dominikus sin samtalepartner i sannhet og vet hvor han selv står. Møtet med Kristus i Skriften vil kunne bære samme frukt for oss, om vi gir oss tid til virkelig å gå inn i og dyrke denne dialogen.
Møtet med Ordet, med Sannheten, frembringer også en annen frukt i Dominikus: Fred. Han går gjennom flere faser i lesningen, noen ganger sterkt opprørt, men faller så til ro, fornyet i sitt indre. Å bringe sitt liv i kontakt med Guds Sannhet, å la seg lese av Ordet, vil også noen ganger fremprovosere sterke reaksjoner i oss – slik møtet med Jesus ofte gjorde for dem som traff ham mens han vandret på jorden. Til syvende og sist vil sannheten likevel sette oss fri og gi oss en fred verden ikke kan gi (jfr Joh 8,32 og 14,27).
