St. Dominikus’ syvende måte å be på
Ikke sjelden fant man ham også i bønn strukket mot himmelen i hele sin lengde, rett som en pil som skytes fra den spente buen rakt mot sitt mål. Han løftet hendene opp over hodet, strakte dem ut med stor kraft, og presset dem mot hverandre, eller han holdt dem åpne som om han ville ta imot et eller annet fra himmelen. Man tror at nåden da vokste i ham og at han ble henrykket, og at han tryglet Gud om Den hellige ånds gaver for den Orden han var i ferd med å grunnlegge, og om at han og hans brødre skulle finne glede og behag i å leve etter saligprisningene, anse seg som lykkelige i den dypeste fattigdom, i bitter sorg, i tunge forfølgelser, i stor hunger og tørst etter rettferdighet, i aktiv barmhjertighet, og at de skulle finne salig fryd i å etterleve budene og følge de evangeliske råd. Det var som om den hellige far trådte like inn i det aller helligste, og ble rykket opp til den tredje himmel. Derfor, etter slik bønn, var han som en profet, enten det gjaldt å irettesette, dispensere eller forkynne.
Den hellige far stod aldri lenge i slik bønn, men vendte tilbake til seg selv, som om han kom fra et sted langt borte fra, og var som en fremmed her, noe man lett kunne se av hans ansikt og oppførsel. Likevel, når han ba tydelig, hørte brødrene ham noen ganger tale slik som profeten gjorde: «Hør min bønn når jeg roper til deg om hjelp, når jeg løfter hendene mine mot Det aller helligste i ditt tempel» (Salme 28,2). Og med ord og eksempel oppfordret han brødrene til å be slik, som det heter i salmen: «Velsign Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene mot det hellige og velsign Herren!» (Salme 134,1-2) og «Herre, jeg roper til deg. Skynd deg til meg! Lytt når jeg roper! La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer.» (Salme 141,1-2).
Bildet under gjør det lettere å forstå.
Kommentar: Mot himmelen
«Essensen av bønn er dette» skriver den hellige Theophan (brev nr. 47), «å stå i ærefrykt foran Gud, med tankene i hjertet, og strekke seg lengselsfullt mot ham.» Ørkenfedrene, hvis lære og levemåter ble formidlet til vesten fremfor alt gjennom Johannes Cassians verk, beskriver bønn som en pil som skytes mot himmelen – derav uttrykket «skuddbønn» som betegner korte bønnerop som kan sendes opp mens man bedriver sine daglige sysler: «Kyrie eleison!» «Gud, kom meg til hjelp!» «Ære være deg, Herre!»
Dominikus er i denne måten å be på selv pilen som skytes mot himmelen. Tidligere lå han langflat og uttrykte med hele seg sin tilknytning til jorden. Her strekker han seg med hele sin kraft oppover, ikke bare med kroppen slik som da han ba stående oppreist, men med armene og hendene også. Retningen er klar, han vet at om han er tatt av jorden, tilhører han også himmelen.
Igjen ser vi hvordan den indre holdningen uttrykkes av og nærmest er ett med den ytre kroppsholdningen. Dominikus er fullt ut sin egen kropp. Han er fullt ut sitt forhold til Gud: bønn. Dette understrekes også ved den to-veis kommunikasjonen som kommer til syne i hans gester. Han strekker seg mot himmelen, men åpner også hendene som for å ta imot noe. Som medlem av en tiggerorden, vet Dominikus at han forblir en tigger foran Gud. Han står rotfestet i ydmykheten fra den første måten å be på. Fordi han er fattig og åpen, kan Gud gi ham store gaver, nåde som preger ham også etter selve bønnestunden.
Det er dessuten verdt å merke seg hva brødrene har tenkt seg at Dominikus ber om: Om glede, ikke bare for seg selv, men for alle sine; glede, ikke på tross av at de må leve etter budene og de evangeliske råd, men nettopp ved å leve slik. Hans ønske er at de skal finne lykke i å leve i pakt med saligprisningenes visdom. Det å erfare indre glede og fred, selv når livet butter imot, er en stor gave. Det er ikke noe vi selv, gjennom moralisering eller optimistiske teknikker, kan oppnå. Vi kan bare be om det og stole på at vi kan få motta denne gaven gjennom andres forbønn, dersom vi åpner oss for å ta imot. Slik kan også vi få en liten smak av himmelen.
