70 år i Norge

7. juni er en viktig dato for Lunden kloster: det er vår grunnleggelsesdag, datoen både for de første søstrenes ankomst og for den kanoniske opprettelsen som selvstendig kloster. I år minnes vi at det er nøyaktig 70 år siden den spede begynnelse, da den første lille gruppen søstre kom til Oslo etter en ukes togreise gjennom Europa.

Lunden klosters unnfangelse, så å si, fant sted på Maria Budskapsdag, 25. mars 1925, i St. Dominikus kirke, da legdominikanerinnen frk. Marie Knudtzon fikk en spesiell inspirasjon til at hun skulle virke for å få grunnlagt et kontemplativt kloster i Norge. Denne datoen ble viktig, både for henne personlig fordi det var hennes kallsdag og hennes navnedag (hun tok sr. Marie av Bebudelsen (de l’Annonciation) som sitt navn i Ordenen), og for Lunden kloster, Maria Bebudelseskloster, som er viet til dette mysteriet og feirer sin patronatsfest den dagen.

 

En annen viktig dato var 7. oktober 1950, festen for Vår Frue av Rosenkransen, da kapitlet i Lourdes stemte offisielt ja til at de ville sende søstre for å grunnlegge i Norge (lenke).

 

I slutten av mai 1951 ble så tre søstre sendt i første omgang. Det var Moder Marie de la Trinité (Marie av Treenigheten), sr. Marie-Raymond du Christ (Marie-Raymond av Kristus) og sr. Marie de l’Immaculée (Marie av den Uplettede).

M. Marie de la Trinité hadde trådt inn i Lourdes i 1914 og hadde vært både novisemesterinne og priorinne i flere perioder. Hun formet og preget kommuniteten i Lourdes gjennom 23 år, fra 1928, da hun ble novisemesterinnne første gang, til 1951, da hun etter å ha gått av som priorinne etter å ha sittet i fire mandater (12 år), ble sendt for å grunnlegge i Oslo. Hun hadde allerede vært på sonderingsreise dit to ganger. Først i 1950 sammen med sr. Marie-Agnès fra Lourdes. Deretter i 1950 sammen med sr. Agnès-Marie som i 1952 også kom til Lunden og ble der inntil sin død i 2007, 102 år gammel.

Sr. Marie-Raymond hadde trådt inn i Lourdes i 1927 og var novise sammen med sr. Marie-Sunniva (Ida Johnson). Hun ble av henne tent for de kristnes enhet og fikk et sterkt ønske om å være med på en grunnleggelse i Norge. Hun ba mye for de kristnes enhet og for grunnleggelsen, og selv om hun måtte reise tilbake til Frankrike etter seks år, ble hennes hjerte igjen i Oslo.

 

 

Sr. Marie de l’Immaculée trådte inn i Lourdes i 1935 og reiste tilbake dit i mai 1959, rett før den kanoniske opprettelsen av Lunden kloster 7. juni samme år (les mer: 50-årsjubileum, 50-årsjubileum bilder og 60-årsjubileum).

 

Klosterets kronikk, ført i pennen av M. Marie de la Trinité, forteller:

De som reiste for å grunnlegge var altså bare tre i tallet, til ære for den hellige Treenighet. Det var lite, men i Norge hadde de kirkelige overordnede uttrykkelig bedt om at bare en liten gruppe søstre kom og at det hele skulle gå ganske stillferdig for seg (vi hadde først tenkt på 7, så 5 og til slutt 3). Ja, vi hadde ikke tenkte å komme med vaiende faner slik som det var vanlig i Frankrike og Navarra i tidligere tider, hvor folk hadde en levende tro og vi hadde heller ingen lyst til å tiltrekke oss oppmerksomhet.

La oss si noen ord om hvorfor de tre ble utvalgt:

Sr. Marie de l’Immaculée ble utnevnt av biskop Théas (biskopen i Lourdes, red. anm.), som visste godt hvilken hjelp hennes dyktighet ville være i begynnelsen.

Sr. Marie-Raymond hadde riktignok ikke noen spesielle dyktighetsområder, men hadde en meget stor og god vilje og en religiøs og overnaturlig ånd som man kunne gjøre regning med. Og især syntes hun å ha et sant økumenisk kall. Siden det ble spørsmål om denne grunnleggelsen i Norge den gang sr. Marie-Sunniva (Ida Johnson red. anm.) kom til Lourdes, hadde sr. Marie-Raymond studert norsk med en slik iherdighet at hun hadde greid å oversette meget godt flere bøker av Pater Lutz skrevet på norsk og dansk. Hun var til god nytte i begynnelsen og har rikelig gitt sin del av offervilje etter sine evner.

Hva M. Marie de la Trinité angår, har grunnene til at hun ble sendt allerede vært nevnt, og det er unødvendig å komme tilbake til det.

Det er altså med denne lille gruppen at Herren vil rydde sin mark, og så får vi se hva han så vil. For at det skal være helt i samklang med det som står i evangeliet, så er det slik at: det er noen som sår, i det minste i begynnelsen, andre er de som får den glede å høste, men alle kommer til å glede seg. For de som har måttet reise tilbake, kan ikke annet enn glede seg fra bunnen av sitt hjerte over å se at det lille sennepsfrøet litt etter litt ble til et tre.

 

---

 

Sammen med de tre reiste fru Tonny Rosenlund (født Martens). Hun var sangpedagog og fysioterapeut, og hadde, etter at hun ble enke, gjort et forsøk som postulant i Lourdes. Imidlertid viste det seg snart at hennes kall var et annet, så hun ble aldri nonne, men levde på Lunden tett tilknyttet søstrene inntil sin død i 1974, og var helt uvurderlig for den nye grunnleggelsen, spesielt på grunn av sine kunnskaper om norsk kultur og språk.

Så kommer altså selve fødselen, 7. juni 1951, da de første søstrene ankom Norge.

Vi lar Moder Marie de la Trinité selv få berette:

 

Som forutsett kom vi til stasjonen denne vakre kvelden; det er lyst ennå, den 7. juni 1951. Da vi kom ut av toget, fant vi den ærede p. Lutz og henne som vi for fremtiden kaller «sr. Marie de l’Annonciation» eller bare sr. Marie (Marie Knudtzon, red. anm.), Gunhild (Johnson, søster til sr. Ida Sunniva, red. anm.) og Anne Marie, som hadde med en liten bukett vårblomster til oss, vakre engsoleier som sto i kontrast til blåfarven i noen forglemmegei. Vi skal sette dem på alteret så de kan lovprise Herren.

Altså, på stasjonen. Vi trengte 2 store drosjer for å få plass til bagasjen vår: kufferter og pakker, blant dem var den som inneholdt det berømmelige store stenstykket fra grotten i Lourdes, som er gitt av Mgr. Ricaud (scan av sertifikatet som bevitner stenens ekthet), og som … deres kronist, sr. Marie de la Trinité absolutt ville bære med egne armer, ja, den er der, denne store klippebiten, som et tegn på det vi ville gjøre og som et pant på Vår Frues overnaturlige hjelp. Den skal, i det minste delvis, bli den første sten når vi, om Gud vil, skal bygge et virkelig kloster.

For tiden skal vi prøve å leve et sant monastisk liv, på et sted som riktignok er gjestfritt, men hvor vi først må rydde plass, vårt første tålmodighetsarbeid.

Tilbake til de drosjene som førte oss til Lunden Gård, som skal bli Lunden Kloster. Vi setter fra oss kuffertene og med en gang blir vi innbudt til å gå inn i spisestuen uten engang å vaske hendene!, bemerker sr. Marie de l’Immaculée, det er en detalj, vi skal komme til å se flere. Vi stikker likevel fort innom oratoriet, som var rett ved vestibylen, og så til bordet, som var dekket à la Knudtzon. Vi blir først servert en norsk festaftens.

Atmosfæren er meget hjertelig, sr. Marie er meget beveget, men rolig. Hun fortalte oss at biskop Mangers kommer i morgen tidlig for å feire den hellige messe og sette det hellige Sakrament i tabernaklet i det beskjedne oratoriet. Det blir sent før måltidet er ferdig, selv om det er helt lyst ute. Den ærverdige pater Lutz gir oss sin velsignelse og forlater oss for å dra tilbake til Neuberggaten. Gunhild og Anne Marie går med ham; det er tid for å gå opp til rommene våre og legge oss. Sr. Marie går foran og viser oss det som skal tjene som våre første celler i Lunden Kloster. Det var i 2. etasje, de to rommene som vender mot vest, i enden av huset mot solnedgangen. De er store nok til at vi kan være to på dem. Sr. Marie de l’Immaculée og sr. Marie Raymond i det ene, Tonny og Moderen i det andre, for noen netter.

Vi hadde allerede vært på rommene våre en stund, noen var allerede i seng. Da hørte vi en knaking, så en til og enda en, og hver gang ga sr. Marie Raymond fra seg et grynt (hun pleide å sovne med det samme hun la hodet på puten). Hva foregikk? Jo, ganske enkelt at bunnen i sengen henens var løsnet, sannsynligvis fordi treet hadde arbeidet og forskjøvet seg. Vekten av henne gjorde at den ség nedover mot gulvet. Det var altså ikke noe alvorlig. Vi sto opp, tok ut sengebunnen og satte den på gulvet og så fort i seng igjen; dette var bare et første lite eventyr i grunnleggelsen.

Vi måtte stå tidlig opp i morgen etter for å be matutin, laudes og i det minste prim, før biskopen kom. Heldigvis er ikke messen før kl. 8. Bussen var forsinket, det passet oss bra denne gangen så vi rakk til og med å be ters og ha litt betraktning. Sr Marie fungerte som sakristan. Biskopen hadde med seg sin sekretær, pastor Hansten Knudtsen, som assisterte ham under messen. Det var dialogmesse, oktavdagen for Jesu Hellige Hjerte, fredag 8. juni. Vi ba den med all den iver og glød vi var istand til; det var dypt rørende. Ordene syntes å være gjort for oss og beskrev vårt program. «Cogitationes» – Kristi Hjertes tanker. Han har sett oss i denne stunden, hvor vi ønsket å forene oss med hans tanker, å gjøre hva vi kunne for å gjøre Faderens vilje sammen med Ham og å arbeide helt til det ytterste av våre krefter for at alle skulle bli ett. Vi er bare svakhet, men vi stoler på hans nåde og på Marias hjelp for å forbli trofaste. Vi sang Sanctus og Agnus Dei fra 15. messe, som vi øvet dagen før på toget. På slutten av takksigelsen sang vi den lille Ave Maria. Biskopen var fornøyd og det sa han til oss i en kort, men meget faderlig tale. 

 

---

 

Ja, slik begynte det… Vi feirer i dag en takksigelsesmesse – også denne gangen bare søstrene og presten, på grunn av smittevernet – og ber det samme inngangsvers: Cogitationes – «Hans hjertes tanker står fast fra slekt til slekt, for å fri deres sjeler fra døden og holde dem i live på nødens dag» (Salme 33,11.19). Vi lovpriser Gud for alt som har vært i disse 70 årene, og stoler på hans omsorg for oss også i fremtiden. Vi ber spesielt for dere alle på denne dagen, og ber også om deres forbønn for oss. Måtte Herren må bevare oss trofaste mot vårt kall til å være et bønnens nærvær her i Oslo. Måtte han også vekke nye kall, kvinner som ønsker å vie seg til ham i vårt fellesskap for verdens frelse, som oppdager hvor spennende livet «ved kilden» kan være.