St. Dominikus’ femte måte å be på
Når han var i et kloster, stilte den hellige far Dominikus seg noen ganger foran alteret, oppreist på føttene, helt rett i kroppen, uten å støtte seg eller lene seg mot noe, og holdt iblant hendene foran brystet som om han holdt en åpen bok. Og han ble stående slik, som om han leste foran Gud, med stor ærbødighet og fromhet. Og det så ut som om han i sin bønn mediterte over Guds ord, og likesom resiterte dem for seg selv om og om igjen med dyp glede. Slik gjorde han til sin egen Herrens vane, slik vi leser hos Lukas, nemlig at Jesus på sabbaten «gikk inn i synagogen, slik han pleide» og «reiste seg for å lese» (Luk 4,16). Og i salmen heter det: «Da reiste Pinhas seg og ba, og pesten stanset» (Salme 106,30 overs. fra Vulg).
Snart samlet han hendene og foldet dem, og presset dem hardt mot hverandre foran ansiktet i øyenhøyde, og samlet seg i seg selv. Andre ganger hevet han hendene opp i skulderhøyde, slik presten gjør under messen, som om han ville høre bedre og få med seg noe som ble sagt av en annen. Hadde du sett ham slik der han sto og ba så inderlig, ville ha du trodd at det var en profet som snart talte med en engel eller med Gud, snart lyttet til dem, snart i stillhet grunnet over det som var blitt åpenbart ham.
Når han var på reise ville han snike til seg små bønnestunder i skjul, og stå der med hele sitt sinn rettet mot himmelen, og du kan være sikker på at du da ville høre et sødmefylt og trøstende ord fra hans munn, hentet fra selve kjernen av den hellige Skrift, øst rett fra Frelserens kilde. Brødrene ble alltid sterkt beveget av sin hellige fars og lærers eksempel når de så ham slik, og de frommeste fant der den beste veiledning til å be med ærbødighet og uten opphør. «Som tjeneres øyne følger herrenes hånd, som tjenestekvinnens øyne følger husfruens hånd» (Salme 123,2), slik som dette:
Kommentar: Oppreist og oppmerksom
«Rist støvet av deg, reis deg opp, sett deg, Jerusalem!» (Jes 52,2) Slik oppmuntres det utvalgte folk av profeten når tiden er kommet for å vende hjem fra eksilet. Dominikus, som hittil i sin bønn har vært mer eller mindre nær støvet, reiser seg nå. Ikke bare for å knele ned igjen, som i den fjerde måten å be på, men for å bli stående. Senere skal vi se at Dominikus setter seg for å lese og tale med Gud åpenbart i Skriften. Her, som et første trinn, har han ristet støvet av seg og reist seg helt opp, og han er klar til å lytte.
Jordan av Sachsen forteller i sin Libellus at Dominikus ivrig drakk av Skriftens kilde og at han bevarte i minnet det han hørte, slik at hans sinn var som en låve for Herren hvor Ordets såkorn var oppbevart, det såkorn han selv senere sådde ut gjennom sin forkynnelse og sine gjerninger. Vi har allerede sett hvordan Dominikus ba med ord hentet direkte fra Bibelen. Her inntar han eksplisitt en stilling og bruker bevegelser som om han virkelig leser, vel vitende om at lesningen av de hellige Skrifter er å engasjere seg i samtale med Gud. Han viser oss også at det å lytte har en helt essensiell plass når vi ber.
Mange spør seg hvordan de skal be, hva de skal gjøre eller si, hva bønn egentlig er. Dominikus vitner her om at en lyttende holdning i seg selv er bønn. Det er ved å bli stille og rede til å lytte vi åpner oss for at Gud kan tale. Det er ved å lytte vi mottar ord å be med, ord til å leve av. Dersom det er vanskelig å samle tankene og konsentrere seg, ser vi her hvordan Bibelens ord kan være en hjelp. Å lære noen vers utenat, bevare dem i hjertet og hente dem frem igjen for varsomt å kalle oppmerksomheten tilbake til det vesentlige, kan være nyttig, både under bønn og i andre situasjoner hvor vi risikerer å rives med av urolige tanker. Guds ord kan være til stor trøst, både for oss selv og for andre.
Gud ønsker å tale til oss ansikt til ansikt som med en venn, slik han gjorde med Abraham og Moses. Siden tidenes morgen har Gud ropt på mennesket og forsøkt å få kontakt med det. «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi» sa Gud til Elia (1 Kong 19,11). Og til Esekiel: «Menneske! Reis deg opp, så skal jeg tale med deg» (Esek 2,1). Den oppreiste stillingen viser at Dominikus er oppmerksom på Guds nærvær og kontaktsøken, hans gester viser at sinnet nå er rettet mot å ta imot det Gud har på hjertet.
Mennesket er skapt til felleskap med Gud og til å være Guds representant i skaperverket, som partner i en vedvarende dialog. Det er talende at Jesu eget eksempel nevnes i beskrivelsen av denne måten å be på. Han som er både sann Gud og sant menneske virkeliggjorde denne dialogen i seg selv på en fullkommen måte. Ved at vi gjennom dåpen får del i ham, får vi mulighet til å samtale med Gud på samme vis. Jo mer vi forenes med Jesus, jo dypere vil samtalen bli.
