Lydhørt liv med den hellige Josef som læremester
I året 2021 løftes Josef frem som et eksempel og en inspirasjon for oss. Når vi leser evangeliene, kan han ved første øyekast se ut som en som kun adlyder ordre. Han følger loven, han adlyder sivile myndigheter, han gjør det Gud ber ham om, uten diskusjoner, uten å nøle. Sett med våre moderne øyne, hadde han sannsynligvis få reelle valgmuligheter. Kan Josef lære oss noe om å ta valg?
Å velge lydighet
Hvis vi begynner med Matteus’ beretning om Jesu fødsel, hvor Josef får mest plass, får vi høre at Maria, Jesu mor, er lovet bort til Josef. Har Josef valgt henne slik som vi tenker oss det, i følge vår tids standarder? Vi vet ikke, men kan tillate oss både å tro og å tvile på det. Kanskje er ekteskapet 100 % arrangert av familiene, kanskje har Josef selv kommet overens om saken med Marias far. Hvordan det nå enn er, tar tingene en uventet vending allerede før de er kommet sammen, i det øyeblikk det viser seg at Maria er med barn. Og her tar Josef i alle fall et valg ut i fra sin egen forståelse av saken: Han beslutter å skille seg fra henne i all stillhet (Matt 1,18-19).
Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (Matt 1,20-23)
Hva gjør man i en slik situasjon? Josef velger å lytte. Han velger å stole på drømmen, på den indre inspirasjonen. Ut i fra fortsettelsen hos Matteus, kan det også se ut som om han her gjorde et mer grunnleggende valg: Han valgte å fortsette å lytte og å fortsette å adlyde. Han valgte et lydhørt liv. Det som i den første scenen males for våre øyne, utspiller seg så flere ganger, men nevnes da kun i få ord. Herrens engel varsler Josef i en drøm, Josef står opp, tar barnet og moren, og gjør som han er blitt fortalt (Matt 2,13-14.19-21).
Dypest sett, kan Josef nå velge slik fordi han har valgt Gud. Hans rettskaffenhet, det vil si hans liv i trofasthet mot pakten, får nå sin fulle utfoldelse. Også vi inviteres, hver og en av oss, i kraft av vår dåp, til å leve i et slikt paktsforhold med Gud. Tør jeg å lytte og ta på alvor det jeg hører, i små ting og store, og ta et første skritt, selv om jeg ikke vet på forhånd hvor det vil ende? Kan jeg legge ut på veien, og samtidig vite at jeg kanskje må justere kursen etter hvert? At veien åpenbares mens jeg går?
Josef visste jo ikke hvordan det kom til å ende. Å velge som han gjorde, krevde tillit. Litt etter litt, ettersom han fikk mer erfaring med Guds ledelse og fikk bekreftet Guds trofasthet, vokste tilliten og troen slik at han med større letthet kunne vandre den veien han hadde slått inn på. Josef slutter heller ikke å tenke på egen hånd, selv om han har gjort et grunnleggende valg om å la seg lede av Gud. Når de kommer tilbake fra Egypt, vurderer han hvor de skal slå seg ned. Han er realistisk oppmerksom på faren ved å bosette seg i Judea og så, etter nok et varsel i en drøm, velger han heller å dra til Galilea (Matt 2,19-23). Å velge å leve lyttende, å velge å la seg lede, er å velge frihet – frihet fra ytre press og fra mitt eget begrensede perspektiv, frihet til å bli den jeg er skapt til å være. Ved å lytte og tro, ble Josef fridd fra sin frykt for å ta Maria til seg, og kunne velge å ta imot Guds kall, Guds drøm for hans liv.
Å velge livet
Når Josef velger å ta til seg Maria og ta vare på det barnet hun bærer som om det var hans eget, gjør han et valg som fremmer livet. Maria mister hverken sitt liv eller sin sosiale trygghet, barnet fratas ikke livsgrunnlaget. Liv i overflod, det er det Gud ønsker for hver og en av oss (jfr Joh 10,10).
Josefs valg får også større konsekvenser enn han selv er klar over. Han tar et livgivende valg som blir til liv for hele verden. Mine små, ubetydelige hverdagsvalg får også konsekvenser for andre, for dem jeg deler livet med og for det større menneskelige fellesskapet. Hva jeg spiser, kler meg med, kjøper, bruker og kaster, hvordan jeg reiser, hvem jeg velger å være sammen med, hva jeg vier tid og oppmerksomhet til – alt dette vil prege meg og mitt liv, men også mange andres, både i nåtid og fremtid. Perspektivet kan fort bli svimlende og det kan være lett å miste fotfestet og falle ned i en grøft av bekymring, skyldfølelse eller maktesløshet. Vår frihet som mennesker er overveldende, både som gave og som ansvar.
Heldigvis kjenner Gud våre begrensninger, ikke bare som Skaper, men innenfra, fordi Gud selv ble menneske i Jesus. Gud vet at vi ikke alltid ser alle konsekvenser av våre valg og også at vi ikke alltid velger slik vi egentlig hadde villet. Ansvar forutsetter frihet og bevissthet. Å velge å akseptere at vi har tatt feil, åpner for å ta imot Guds barmhjertighet og gå videre, velge å fortsette å leve som et oppreist menneske, fortsette å velge livet. I blant kan det bety å velge bort noe – for å velge bort er også et valg – eller velge å slippe noe, for å kunne ta imot større fylde av liv.
Å velge det man ikke har valgt
Josef presenteres i begynnelsen av Matteusevangeliet (1,1-17) som den siste i en lang rekke av forfedre (og noen -mødre). I Lukasevangeliets annet kapittel, ser vi ham som praktiserende jøde, som følger de skikker og tradisjoner han har fått overlevert (2,21-24.41). For Josef som for oss gjelder det at våre familier og vår bakgrunn har vi ikke valgt. Vi har ikke valgt personene, vi har ikke valgt genmaterialet, historien, kulturen eller omstendighetene de har gitt videre til oss. Vi kan imidlertid velge å ta imot det som er oss gitt. Vi kan velge – om enn ofte etter mye bønn og indre arbeid – hvordan vi forholder oss til det vi ikke kan gjøre noe med. Det betyr ikke å akseptere en uholdbar situasjon, å holde fast på destruktive mønstre eller å la være å forbedre det som kan forbedres – også her kan et livgivende valg innebære å velge bort eller å velge å sette noe til side – men å velge en konstruktiv holdning i møte med det som er utenfor vår kontroll.
Det er ytre omstendigheter, en obligatorisk folketelling, som bringer Josef og Maria til Betlehem, forteller Lukas (2,1-7). Josefs aksept av situasjonen og – får vi tro – kreative respons på de vanskeligheter som oppsto, blir årsak til at Jesus fødes nettopp i Betlehem og blir lagt i en krybbe. Slik virkeliggjøres Guds plan. Igjen er det nødvendig å skjelne klokt og grundig mellom de ytre omstendigheter vi kalles til å forbedre eller kjempe mot, og de vi kan velge å gå inn i, men som kan forvandles ved at vi ved et aktivt valg omfavner dem. I blant kan det være at andre ser situasjonen bedre enn vi selv gjør. Vi kan velge å lytte, også til våre medmennesker, velge å være i dialog og slik få tilgang til bredere perspektiver enn vi på egen hånd ville være i stand til å se. Josef fikk høre både hyrdenes og vismennenes beretninger, og senere hva Simeon og Jesus selv sa i templet i Jerusalem. Litt etter litt ble et større bilde åpenbart.
Å velge det man får på kjøpet
Selv når vi får velge, når vi velger venner, kjærester, en ektefelle, et klosterfellesskap, er det enkelte ting vi ikke kan bestemme. Vi velger personen eller fellesskapet, men som helhet. Det er en pakkeløsning. Jeg kan ikke velge kun de søstre eller brødre i kommuniteten som jeg har mest sympati for eller som liker meg best. Jeg kan ikke sile ut de egenskapene i min utkårede jeg helst hadde sett at han eller hun ikke hadde. Jeg må velge hele mennesket, i all sin kompleksitet. Josef har valgt Maria. Om ikke direkte, så i alle fall på den måte at han var innstilt på å gifte seg med henne. Etter det første møtet med engelen i en drøm, velger han Maria på nytt, og denne gangen velger han også det han får på kjøpet: Barnet. Jesus. Og ved å gjøre det, får han ikke bare Maria og barnet, han får Gud selv.
Dette gjelder også meg selv. Selv om jeg kan ha mine nokså bestemte meninger om hvordan Gud burde ha skapt meg, inviteres jeg til å ta imot den personen han faktisk har skapt, elsket inn i livet, og velge å være nettopp ham eller henne, hvilket også innebærer å lære å verdsette min egen historie. Ingen av oss kommer inn i livet fullt utviklet, ingen av oss ligger fiks ferdig et sted og venter på å bli funnet av oss selv. Som Josef, som ved å velge å bli Marias ektemann og være en far for hennes barn oppdaget sin sanne identitet, oppdager vi hvem vi er, eller hvem vi er i ferd med å bli, etter hvert som vi lever og vokser, hvis vi lever lyttende og oppmerksomt.
Guds vilje for oss er ikke et ferdigskrevet manuskript hvor alle detaljer er fastlagt og vi bare har en rolle å spille, noen replikker å levere på gitt stikkord. Det er rom for improvisasjon og kreativitet, for aktiv medvirkning, og Gud er med på leken. I sin kjærlighet ønsker han et slikt levende forhold. Sammen skriver vi historien om våre liv – hvis vi vil.
Gud kjenner oss innenfra og vet hva som vil gjøre oss lykkelige. Det er hans vilje. Derfor går hans kall aldri på tvers av våre mest genuine lengsler og behov. I den historien vi sammen skaper, kan alt inngå: det vi ikke har valgt og det vi får på kjøpet, det vi først valgte uten full bevissthet om alle implikasjoner og det vi nesten ikke våget å tro på, det vi var redde for, det vi bare måtte gjøre… alt – hvis vi velger å la Gud gi det mening.
Å lære å velge
Dragningen mot det gode og muligheten til å velge det, er noe vi fødes med. Å ta gode valg, derimot, er noe vi lærer. Jo mer vi gjør det, jo mer naturlig blir det. En av de viktigste oppgaver foreldre har, er nettopp å lære sine barn å gjøre gode valg. Ikke ved å fortelle dem hva de skal velge, men ved å lære dem å kjenne igjen hva som påvirker dem, hva som styrer dem, hva som driver eller drar dem, og å være med når de gjør erfaringer med konsekvenser av valg – på godt og vondt. Måtte Josef, som var i fars sted for Jesus, som et jordisk bilde av den himmelske Far – han som har gitt navn til alt som heter far (jfr Ef 2,15) –v ære en støtte og et forbilde for oss alle, og i fars sted lære også oss å vokse i vår evne til å gjøre gode valg.
Sr. Ingeborg-Marie OP
Først trykket i Credimus nr 1, 2021
