Første torsdag i måneden: Bønn for kall

Hver første torsdag i måneden er, som kjent, kallstorsdag i OKB.

Denne første torsdag i september vil søstrene feire en messe med bønn for kall, og oppfordrer alle til å forene seg med oss i bønn selv om det ikke er mulig for oss å åpne kapellet. Gå gjerne i messen i din lokale menighet, eller be hjemme, alene eller med familien.

Vi deler også noen innblikk i vårt liv og kall:

Kallshistorier:

Med kall til å lytte (Tonsenbladet digitalt) 

Et spørsmål om kall (Cor Unum in Deum)

No livnar det i Lunden (katolsk.no)

Her på nettsidene:

Kall, Nonne i Dominikanerordenen?, Prøvetid og utdannelse

 

Evangelium fra dagens messetekster:

En gang Jesus stod ved Gennesaretsjøen, og folkemengden trengte seg om ham for å høre Guds ord, fikk han se to båter som lå ved bredden; fiskerne var gått i land og holdt på å skylle garnene. Han gikk da ombord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og sittende i båten underviste han så folket. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!» Simon svarte: «Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast.» Så gjorde de det, og fikk en så stor mengde fisk at noten holdt på å ryke; de måtte vinke til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og begge båtene ble så fulle av fisk at de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, falt han på kne for Jesus og sa: «Gå vekk fra meg, herre, synder som jeg er!» For både han og alle som hadde vært med, var blitt redselsslagne over fangsten de hadde fått, – Sebedeussønnene Jakob og Johannes også, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Frykt ikke. Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham. (Luk 5,1–11)

Ofte er det slik. Han kaller oss gradvis. Først ville han bare låne båten min. Det var et praktisk spørsmål. Og jeg likte å sitte der og høre på ham, jeg også. Han ba meg ikke om mer. Bare å legge litt ut fra land. Men så vender han seg direkte til meg. «Legg ut på dypet!» Hvor det kom fra, vet jeg ikke. Men det jeg hadde hørt hittil var nok til at jeg ga ham min tillit. Til tross for at det var helt ulikt meg. Det skjedde nesten uten at jeg tenkte. Det skulle bare være sånn. Og jeg fikk se hva han kunne gjøre! Så: frykt, usikkerhet, skam, uro, forvirring… og jeg ville helst at han skulle forsvinne. Han, derimot, var trygg. «Frykt ikke!» De store ting du har sett, er til å stole på. Jeg er til å stole på. Jeg vet hva jeg gjør. Kom. Og jeg forlot alt og fulgte ham.

Bønn:

Barmhjertige Gud, du fullkomne godhet og opphav til alt som er godt, rotfest kjærligheten til deg i våre hjerter. Styrk vår gudsfrykt, gi vekst til det gode i oss og vern med din kjærlige omsorg det du har latt vokse frem. Ved Kristus, vår Herre. Amen.