Utover høsten preges liturgien mer og mer av bevisstheten om at vi lever i en stadig bevegelse mot den store, endelige innhøstningen hvor det som er blitt sådd, bearbeidet, har fått vokse og leve og modnes og bære frukt, skal samles inn i Guds evige rike—og hvor det kanskje også vil vise seg at noe av det vi satset på, egentlig var noe kortvarig som fort visner og dør, at enkelte planter vi tenkte på som lovende, i virkeligheten var forstyrrende ugress.
Selv om alle de fire evangeliene forteller historien om Jesus, gir de oss et variert utvalg av hva han sa og gjorde, og fremhever forskjellige aspekter. Slik som det ofte er her i livet, er det kanskje i de beretningene som er felles, de som er mest like, at de små ulikhetene blir mest interessante og avgjørende. Ett slikt eksempel er en lignelse som gjerne leses litt sånn mot slutten av kirkeåret: den lignelsen som gjerne kalles lignelsen om talentene—selv om vi allerede her støter på det faktum at det kun er hos Matteus (25,14–30) det er snakk om talenter. Lukas (19,12–27) har en nokså parallell lignelse, men bruker et litt annet vokabular og har sin egen vri på beretningen. Markus (13,33–37) gir oss en avkortet versjon av noe som trolig er den samme lignelsen, men han bruker den litt annerledes. Read more
