Herren sa til Moses: Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem:
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem. (4 Mos 6,24–26)
Navn og ansikt. De to elementer som kanskje mer enn noen andre er de vi bruker for å identifisere personer. Og det er disse elementene Herren gir oss for å formidle sin velsignelse. Guds nærvær, Guds i egen person, Guds vesen er det som velsigner.
Det er nettopp denne velsignede tilstanden, livet i Guds umiddelbare nærhet, Skriften presenterer som vårt endelige mål:
Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Åp 22,3–5)
Guds navn er et mysteriøst og hellig navn. Det er som et sakrament—et mysterion—et tegn som åpenbarer og skjuler på samme tid; så hellig at det ikke uttales, og samtidig pantet på Guds nærvær. Guds ansikt, som ingen kan se og leve, er det som gir shalom—liv i fylde.
Feiringen av inkarnasjonen er feiringen av at Gud, som i sitt velsignede og velsignende vesen er bortenfor alt vi kan sanse eller fatte, har gjort seg tilgjengelig på en måte som er innenfor vår rekkevidde. Den usynlige Guds ansikt er blitt åpenbart: ansiktet til barnet som ligger i krybben. Vi har fått et menneskelig navn å påkalle: Jesus, det navnet barnet fikk da han ble omskåret på den åttende dag.
Som kristne, ber vi våre bønner og feirer våre sakramenter i Treenighetens navn, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Men vi kjenner også i kristen, og da særlig i østlig, tradisjon, påkallelsen av Jesu navn nærmest som et mantra, som en form for uavlatelig bønn. I vestlig tradisjon finnes ulike former for andakt til Jesu hellige navn, og vi kan be i Jesu navn.
Vi trenger ikke og bør ikke sette opp mot hverandre ærefrykten for Gudsnavnet og respekten som får oss til å skjule ansiktet foran Guds hellighet, og det dagligdagse i et lite barn som får et ikke helt uvanlig navn. Det er nettopp Guds storhet som kommer vår begrensethet til hjelp ved å gjøre seg liten nok til at vi kan ta imot velsignelsen.