A
nne-Lise Strøm ble født i Oslo 17. august 1940, som Eva og Arne Strøms første datter. En eldre bror hadde dødd som spedbarn året før. Fire år senere kom søsteren Mia, som Anne-Lise elsket over alt på jord.
Sitt første møte med katolisismen fikk hun da hun, syv år gammel, begynte på St. Sunniva skole, hvor hun gikk helt til hun og familien flyttet til Australia i 1952. Årene i Australia preget den unge Anne-Lise sterkt, og det er nok tilbake til den erfaringen vi kan spore noen av hennes mest karakteristiske trekk: vidsyn, stor åpenhet for at det finnes ulike måter å se verden og å leve livet på, innsyn i hvordan ulik kultur og bakgrunn preger mennesker og hvor viktig det er å forstå dette for å kunne skape gode relasjoner og bygge broer.
Tilbake i Norge begynte Anne-Lise på Katta i Oslo, hvor hun tok artium i 1960. I samme periode begynte hun å lese for å bli katolikk, og 7. desember 1957 ble hun opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Nokså snart utkrystalliserte det seg et kall til klosterlivet, et kontemplativt kall, og det var på den tiden kun ett kontemplativt kloster i Norge: det nylig grunnlagte Maria Bebudelseskloster på Lunden i Oslo. Søstrene der ventet intenst på at det skulle melde seg noen unge norske kvinner, ettersom lokale kall var et kriterium for å få klosteret kanonisk opprettet. Mellom 1957 og 1960 meldte det seg tre: Maria Cecilia Hougen, Turid Aas og Anne-Lise Strøm. Siden Lunden kloster ikke var ferdig bygget og kommuniteten var for ny til selv kunne ha noe novisiat, ble disse tre spirene sendt til grunnleggerklosteret i Lourdes for å få sin formasjon der.
I april 1961 trådte så Anne-Lise inn i klosteret i Lourdes for å ha sin prøvetid der før hun så skulle avlegge løfter for Lunden. Året etter ble hun ikledd ordensdrakten og fikk navnet Søster Anna-Elisabeth (Anne-Lise) av Bebudelsen. Etter kort tid ble novisiatet i Lourdes stengt, og sr. Anne-Lise flyttet til Clairefontaine utenfor Paris, hvor hun avla sine midlertidige klosterløfter i hendene til priorinnen på Lunden, sr. Marie-Gertrude de la Boisséson, 29. februar 1964. Tre år senere kom hun hjem til Oslo, og 18. april 1968 avla hun sine evige løfter på Lunden.
Som norsk, ble sr. Anne-Lise sentral i prosessen med å få den franske grunnleggelsen til å slå rot i norsk jord. Hennes sterke vilje og åpne sinn gjorde at lite, om noe, ble ansett som umulig. Som ung søster ble hun sendt til Toulouse for teologiske studier, et år som også ble meget viktig og utviklende for henne, og hun tok med seg hjem nye impulser fra Kirken på kontinentet som var i full gang med å sette 2. Vatikankonsil ut i livet.
I 1971 ble hun første gang novisemesterinne, og i denne rollen har hun opp gjennom årene tatt imot og formet nesten alle de søstre som for tiden er på Lunden, samt en del som ikke er blitt.
I 1980 ble sr. Anne-Lise, førti år gammel, klosterets første norske priorinne. Hun skulle komme til å utføre denne tjenesten i hele ti perioder, til sammen tretti år som priorinne, før hun gikk av siste gang i mars 2025.
Mange er de som i årenes løp har opplevd at hennes strålende smil, hennes varme klemmer og hennes oppmuntrende ord har gitt dem en smak av den ubetingede Guds kjærlighet hun så ivrig forkynte.
Sr. Anne-Lises store lidenskaper var Kirken og dens enhet, og Ordenen, fellesskapet i etterfølgelsen i St. Dominikus’ ånd. Tjenesten som president (1992–1998) i den franske føderasjonen av klostre som Lunden tilhører, støtte og hjelp gitt til andre grener av Ordenen, andre klostre eller til enkeltsøstre og -brødre, samt hennes utallige økumeniske kontakter og trofast deltagelse i økumeniske samtaler og bønn, alt dette vitner om hennes sterke engasjement for disse hjertesakene. I 2008 fikk hun Norske Kirkeakademiers brobyggerpris «for sitt engasjement for sine medmennesker og for måten hun møter alle mennesker uten å gjøre forskjell på dem».
Sr. Anne-Lise satte spor i alle som kom i kontakt med henne, om det var medsøstre eller familiemedlemmer, kirkegjengere eller taxisjåfører. Hun var interessert i menneskers historier, meget opptatt av å markere bursdager og andre merkedager, og delte gjerne også av sitt eget. Hun var sjenerøs – på alle måter!
Det var lett å bli blendet i møte med en slik strålende personlighet. Den siste tiden, som var mer preget av sykdom og økende skrøpelighet, lot imidlertid et litt annerledes lys skinne frem. Det opplyste en person som også kunne klare overgangen fra å være sterk, selvhjulpen og «in charge», til å være svekket, hjelpetrengende og overgitt. Troen på Guds ubetingede kjærlighet kan også forkynnes ved å vise at man selv har tillit nok til den til å våge å overgi seg og akseptere å være den som tar imot, ikke bare den som gir.
Vi er ikke i tvil om at når hun nå fullførte løpet, kom hun i mål til musikk og sang. Kanskje lød antifonen som synges under vår løfteavleggelses-seremoni, og som p. Toralf Norheim OP tonesatte i anledning sr. Anne-Lises høytidelige løfter da den første gang skulle synges på norsk:
«Kom, Kristi brud, ta imot den krone som Kristus har beredt for deg fra all evighet av!»
Requiescat in pace.
Sr. Ingeborg-Marie OP, for kommuniteten på Lunden