Det er ofte begynnelsen av Augustins Regel som siteres når man skalillustrere dens fokus, hva som er målet for klosterlivet i Augustins ånd. Imidlertid er avslutningen minst like viktig. Den gir oss grunnen, motivasjonen for det livet vi lever.
Gud gi at dere overholder alt dette med kjærlighet, i lengsel etter åndelig skjønnhet. Lev et liv som sprer Kristi gode røkelsesduft, ikke som treller under loven, men som frie mennesker under nåden. (RA VII)
Vi har fritt valgt å leve etter en Regel, ikke fordi vi må, men fordi vi elsker og derfor ønsker å innrette livet mot den elskede. Vi lengter etter den åndelige skjønnhet vi har fått et glimt av i Kristus, og søker derfor å bruke de midler vi har til rådighet for å forenes med ham.
Det livet vi lever utmerker seg ikke nødvendigvis ved sin fullkommenhet eller sin overlegenhet, men det er ment å la Kristus slippe til på en måte som er behagelig merkbar, om enn ikke synlig og hørbar—som en god duft. Det skal være et liv som ærer Gud, slik røkelsen gjør, et liv i bønn og tilbedelse. Pave Frans snakket om hyrder som bør lukte sau. De gode hyrdene lukter sau fordi de er tett på flokken. Slik skal også vi dufte av Kristus fordi vi er tett på ham. Vår nærhet til Kristus må bli merkbar for andre. Den skjønnhet vi lengter etter kalles vi til å gjenspeile.
Det Regelen gir oss, er råd for hvordan vi i praksis kan leve ut dette på en konkret måte i den livsform vi er kalt til. Hvis vi er frie mennesker, kan vi velge å lytte til rådene og leve etter dem. Vi domineres da ikke av impulser og instinktive reaksjoner, ei heller av andres meninger og dommer, men kan ta valg—i blant å lytte til intuisjonene eller andre mennesker, i blant å ignorere dem. Regelen, som Skriften, er bærer av visdom som hjelper oss å vurdere hva vi skal ignorere og hva vi skal lytte til.
Regelen er en gave som hjelper oss, slik nåden hjelper oss å bli det vi er skapt til å være. Nåden frigjør og setter oss i stand til å hengi oss i kjærlighet.
Kjærlighet, skjønnhet, frihet, nåde—klosterlivet ifølge Augustin.