I forkant av Dominikus-festen
I disse dagene hvor vi forbereder oss til å feire vår hellige far og grunnlegger, Dominikus, deler vi en refleksjon holdt i fastetiden 2024:
«Vend om og tro på evangeliet!» Invitasjonen som lyder ved fastetidens begynnelse har vært utgangspunkt for mang en fornyelse blant kristne, både individuelt og kollektivt. Det var slik Jesus forkynte da han begynte sitt virke, og ordene er også kjernen i budskapet til den helgen vi nå skal bli kjent med: Den hellige Dominikus, grunnleggeren av Prekerordenen.
Vi vet ikke mye sikkert om hans opprinnelse og tidlige liv. Han ble født i Nord-Spania sent på 1100-tallet. Tradisjonen gir foreldrene navnene Johanna og Felix, og legenden forteller at han som barn ble satt bort til en onkel som var prest, for å bli utdannet. Etter hvert ble han augustinerkannik ved domkapitlet i Osma og levde der et regelmessig bønneliv, fordypet i Guds ord og teologiske studier.
Et vendepunkt i Dominikus’ liv kommer når biskopen hans tar ham med seg nordover, kanskje mot Danmark, for å hente en prinsesse som spanskekongen vil gifte seg med. På vei gjennom det som i dag er Sør-Frankrike, møter Dominikus katar-bevegelsen, som ønsket seg en radikal asketisk livsstil, men som også var preget av en gnostisk dualisme. Det fantes en god gud og en ond gud, og den onde hadde skapt alt materielt. Frelsen bestod i å bli fri fra alt materielt, inkludert egen kropp. Det kunne man oppnå ved å leve veldig avholdende på alle måter, men det var kun tilgjengelig for noen få utvalgte. Det burde være åpenbart hvor og hvordan dette krasjer med det kristne evangeliet. Flere misjonskampanjer, fremover alt drevet av datidens store helter, Cistercienserne, var blitt rettet mot katarene, uten særlig resultat. Enter Dominikus, og det som med tiden blir Prekebrødrenes Orden. Han slutter seg til misjonærene og blir til slutt alene igjen etter hvert som de andre gir opp, men han holder ut, og så begynner menn og også kvinner å samle seg og bli til en bevegelse som han blir leder for. Mer om dette senere.
Dominikus het han altså, og gråt sannsynligvis da han ble født, han som alle andre, men som så mange andre detaljer i hans liv, forblir også dette ukjent for oss. Det vi vet, er at han senere skulle bli kjent som en som alltid var glad, «unntagen når hans medfølelse og barmhjertighet overveldet ham»[1], samt at han hadde en spesiell nådegave når det gjaldt å gråte for syndere, de lidende og de undertrykte.[2] Vi vet også at det var dette navnet, Dominikus, hans foreldre gav ham, og at det kanskje uttrykte nettopp deres ønske for sønnen: at han skulle være Herrens. Og «Herrens var han», skriver Jordan av Sachsen i sin lille bok om prekebrødrenes opprinnelse, «både fordi han ble bevart av Herren fra synd og fordi han bevarte og levde etter Herrens lov».[3]
Slik angelicus kan bety både «englenes/til eller for englene» og «englelik», bærer også navnet Dominikus i seg flere dimensjoner. Det vier ham, på sett og vis, til Herren, og det peker på at Dominikus var en som lignet Kristus; han var Herren lik. Når kildene forteller at han oppvekket en enkes eneste sønn eller mirakuløst sørget for brød og vin til en stor mengde brødre, ut av få eller ingen ressurser,[4] er spørsmålet om disse fortellingenes historisitet i vår moderne forståelse av ordet, egentlig underordnet. Det som betyr noe, er den dypere sannhet de formidler: Vi har å gjøre med et menneske som lar sitt liv og sin person formes i Kristi bilde, slik at hans ord og handlinger blir lik Kristi ord og handlinger. Dette er et første punkt hvor Dominikus kan være en inspirasjon for oss. Gjennom vår dåp, er vi alle viet til Herren. For noen av oss synliggjøres dette gjennom en spesiell livsform, offentlige løfter og kanskje en drakt. Men det er ikke mindre sant for andre kristne. Vi kalles til å la Kristus bli synlig gjennom måten vi lever på. Den grunnleggende sannhet, at vi i dåpen er blitt lemmer på Kristi legeme, må mer og mer få prege oss–selv om vi vet at den først vil slå ut i full blomst i evigheten.
Veritas–Sannhet–er mottoet for Dominikanerordenen. Det er fremfor alt blitt forstått som et uttrykk for at Dominikus og hans brødre ønsket å forkynne sannheten, og det er blitt knyttet til Ordenens tradisjon for teologiske studier. Begge deler er helt riktig. Mottoet rommer imidlertid noe mer omfattende og dyptgripende. Det handler om konsistens, om ydmykhet og ekthet. Vi er kalt til å søke sannheten og å leve i sannheten med hele vårt liv. Fastetiden er en tid for å søke å komme ansikt til ansikt med sannheten og ta konsekvensene av det. Også her kan Dominikus være en inspirasjon.
Hele utgangspunktet for hans forkynnelse i Sør-Frankrike var den mislykkede misjonen Cistercienserne hadde drevet med. Det Dominikus og hans biskop påpekte var at forkynnelsen nødvendigvis mislykkes om man ikke lever som man lærer. Når misjonærene kom ridende til hest og hadde bedre mat, klær og boliger enn lokalbefolkningen, ble de et mot-vitnesbyrd. For å forkynne en fattig Kristus, må man selv bli fattig. Han nøyde seg heller ikke med å kritisere Kirken, slik katarene gjorde, han forstod at enhver reform måtte begynne med ham selv. «Også vi er Kirken» heter en katolsk reformbevegelse. Det er sant. Og derfor er det oss selv vi må begynne med om vi vil få utrettet noe.
I likhet med fransiskanerne, som oppstod på omtrent samme tid, ble fattigdomsidealet viktig for dominikanerne. Et vesentlig poeng er at vi snakker om frivillig fattigdom, valgt forenkling av livsstilen. Som Jesus, som var i Guds skikkelse, som var rik, men som for vår skyld ble fattig (2 Kor), tok en slaves skikkelse og uttømte seg selv (Fil 2)… slik kan vi også velge å gi avkall på ting, velge å gi avkall på goder som vi med rette kunne kreve, som vi har tilgang på, men som vi avstår fra for et større godes skyld: for fellesskapet, for skaperverket. Sannheten og fattigdommen er knyttet sammen. Vi uttrykker den sannhet at vi er begrensede skapninger, nettopp ved å begrense oss på det materielle planet. Vi uttrykker den sannhet at vi er en del av en større helhet ved å ta konkret hensyn til den.
Det er et stort spørsmål: hvordan snakker vi om sannhet? Dominikus’ første direkte kontakt med en katar var, ifølge legenden, en samtale med en verthusvert på vei nordover. De to ble sittende hele natten og diskutere, og da morgenen kom, var verten blitt kristen. Man kan tenke hva man vil om fortellingen, men poenget er at Dominikus vitner om en tro på dialogens kraft, ordets kraft, en tro på appell til meningsmotstanderes fornuft og menneskelighet, som står i kontrast til en aggressiv og nedlatende holdning. I stedet for å forkynne korstog, slik andre gjorde på samme tid, sender han sine brødre til universitetene for å studere, for å lære å forstå og argumentere, han sender dem for å opprette fellesskap hvor det kristne liv leves og hvor man ber, han sender dem ut for å forkynne, to og to, uten annet sikkerhetsnett enn mottagernes godhet og hverandres støtte.
I en mer og mer polarisert verden, i et samfunn hvor vi–ofte med rette–føler oss marginaliserte og misforståtte, kan det være fristende å ty til samme retorikk, å svart- og hvit-male virkeligheten, å forenkle budskapet. Dominikus minner oss om at det fins en annen vei.
Et siste punkt hvor Dominikus kan være en veiviser, handler om lederskap. Vi lever i en tid som på mange måter preges av en tørst etter tydelige ledere, det være seg politisk eller åndelig. Det er på den ene siden sant at det finnes et reelt behov for lederskap i kirke og samfunn. På den andre siden ser vi at lederposisjoner kan misbrukes og har blitt misbrukt. Dominikus var en tydelig lederskikkelse. Det er ikke for ingenting at han regnes som grunnlegger for en Orden. Samtidig er det veldig tydelig at han på mange måter søkte å relativisere sin egen stilling–bare se på det faktum at det er umulig å snakke om ham uten å snakke om sammenhengen han sto i! Han skrev ingen regel. Brødrene selv valgte, ved avstemning, den allerede eksisterende Augustins Regel. Dominikus ønsket ikke å bli innsatt som Ordensmagister da Ordenen ble godkjent, men godtok det etter et valg. Vi har ingen skrifter etter ham, og brødrene fremmet til å begynne med ingen populær kult etter hans død. Det måtte gå en stund, før den oppstod av seg selv. Noen mener dette var skjødesløshet og mangel på respekt fra brødrenes side. Jeg tror det var et sunnhetstegn og helt i Dominikus’ ånd.
Ett problem er at makt og posisjon har en tendens til å korrumpere ellers velmenende og gode mennesker. Et annet problem er at mange av oss har en tendens til å idealisere lederskikkelser og forvente oss for mye av dem. Vi trenger helter. Vi trenger noen som inkarnerer idealene våre. Vi trenger helgener. Men vi må også huske at mennesker er bare mennesker. Alltid. En av de største fristelsene som beskrives i Bibelen, gjennom hele GT, er avgudsdyrkelsen. Å sette noe mindre enn Gud på Guds plass. Institusjonelle rammer som setter grenser også for ledere kan være en hjelp. Samtidig er det opp til hver enkelt av oss å være med på å dyrke frem en kultur hvor vi unngår personlighetskult, hvor det er mulig å være god på en ting, eller til og med mange ting, uten dermed å gjøres til en universell autoritet på alle områder, hvor vi kan leve med at det i oss alle er en blanding av lys og skygge og at det er normalt. Det er bare i Gud det ikke finnes noe mørke.
Hvordan kan Dominikus inspirere oss til en fornyelse av vårt kristne liv? Kanskje ved å minne oss om at å søke å leve sant og ærlig, bevisst og frivillig å velge å forenkle livsstilen vår, å velge dialog fremfor vold, å unngå avgudsdyrkelse, alt dette er elementer i et liv viet Gud, et liv hvor Kristus blir synlig gjennom våre ord og gjerninger.
[1] Den salige Cecilia, Miracula 15; Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 103.
[2] Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 12.
[3] Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 21.
[4] Den salige Cecilia, Miracula 1 og 3.
