Markus’ Ånd
Det liturgiske tidsskjemaet med førti dager fra påskemorgen til Kristi himmelfart og så ti dager til frem til Åndens komme på pinsedag, kjenner vi fra Lukas’s «bind 2»: Apostlenes gjerninger (i Lukas’ evangelium kap. 24 virker det som om Jesus farer opp til himmelen allerede påskedags kveld, men Apg 1 sier at han viste seg for dem i førti dager først). Johannes lar Jesus gi de tolv Ånden allerede om kvelden første påskedag (20,19–21), mens Matteus forteller om et møte med den Oppstandne i Galilea (Lukas og Johannes lar handlingen fortsette i Jerusalem), hvor han sender dem ut og så blir tatt opp til himmelen (28,16–20).
Det er fremfor alt Lukas og Johannes som er Åndens talsmenn. I Lukas’ evangelium er Den hellige ånd eksplisitt nevnt 17 ganger (vs. 12 hos Matteus) og hele 56 i Apostlenes gjerninger. Johannes vier Ånden oppmerksomhet både i kap. 3 og kap. 7, og helt spesielt i avskjedstalen kap. 14–16.
Hos Markus nevnes Den hellige ånd eksplisitt helt i begynnelsen av evangeliet (1,8.10.12; 3,29) og to steder nært opp mot lidelseshistorien (12,36 og 13,11). I kap. 1, forkynner Johannes døperen at det skal komme en etter ham som skal døpe, ikke med vann, men med hellig Ånd. Når Jesus så kommer og blir døpt av Johannes, ser han himlene åpne seg og Ånden stige ned i en dues skikkelse. Deretter kaster Ånden ham ut i ødemarken hvor han blir satt på prøve. Når han blir beskyldt for å være besatt og drevet av en uren ånd, erklærer Jesus at den som spotter Den hellige ånd er skyldig i en evig synd. Mot slutten av evangeliet, nevner Jesus Ånden som den som talte gjennom salmisten da han skrev «Herren sa til min herre…» og han forsikrer disiplene om at det er Den hellige ånd som skal tale i dem når de må forsvare seg under de kommende forfølgelsene, slik at de ikke trenger å bekymre seg for hva de skal si.
Hva kan vi lese ut av dette? Hvilket bilde gir Markus oss av Ånden. Er han ikke egentlig så interessert i den?
For det første: Ettersom Ånden nevnes både ved begynnelsen og ved slutten av evangeliet, kan vi tenke oss at den har vært tilstede hele tiden derimellom (et argument mye brukt om Maria i Johannes’ evangelium). Den hellige ånd er Jesu «drivkraft» i kampen mot de urene åndene. Kontrasten og konflikten mellom de to tydeliggjøres i kap. 3. Jesus beskyldes for å ha en uren ånd, men henviser selv til Den hellige ånd. Ånden stjeler dog ikke selv showet, men retter vår oppmerksomhet mot Jesus, hjelper oss å forstå Jesus, lar oss lære ham å kjenne, slik at vi også kan kjenne hans Far. Det er ved Åndens kraft at gudsrikets skjulte vekst, som Jesus snakker om i kap. 4, kan finne sted.
For det andre: Ånden opplyser både fortid og fremtid. Det er den samme Ånd som inspirerte salmisten i de gode gamle dager (kap. 12) som skal tale i disiplene i kommende dager (kap. 13). Den hellige ånd har inspirert Den hellige skrift, og hjelper oss å lese den slik at Gud kan tale til oss. Ved å se tilbake til evangeliets begynnelse, opplyst av Ånden, forstår vi hvordan det henger sammen med slutten. Ved å minnes hva som skjedde til å begynne med, forstår vi hva slutten innebærer. Å minne om fortiden og å lede inn i fremtiden, det er også oppgaver Ånden tilskrives i Johannesevangeliet (14,26; 16,13).
For det tredje: Ånden er ikke fraværende i prøvelsens time. Det var drevet av Ånden at Jesus gikk ut i ødemarken, og således, kan vi ha god grunn til å tro, også ved Ånden at han holdt ut og sto fast. Ånden skal komme disiplene til hjelp når de settes på prøve. Tilliten til dette kan være en styrke når vi møter motgang.
Som kristne døpes vi inn i Jesu død og oppstandelse for å leve hans liv. Ånden er den som «animerer» dette livet i oss, ofte på en stille og skjult måte, men likevel med ekte kraft. La oss be om å bli stadig mer oppmerksomme på Åndens nærvær, stadig mer lydhøre for dens inspirasjoner, stadig mer åpne for å la den virke i og gjennom oss.
