Vendepunkt: Markus og pasjonstiden

Når fastetiden er litt over halvveis, kommer et vendepunkt hvor vi begynner å rette oppmerksomheten mindre mot vår egen innsats, åndelige kamp og praksis for å la Guds rike vinne frem, og mer mot Jesus, hans verk, hans lidelse og død.

På samme måte kommer et vendepunkt midt i Markusevangeliet, som et slags hengsel mellom den første og den andre halvdelen av teksten. Spørsmålet om Jesu identitet, som har ligget i luften siden kapittel 1, får nå sitt svar:

Jesus og disiplene dro ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» De svarte: «Døperen Johannes; men noen sier Elia, og andre en av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen. (Mark 8,27–30)

Jesus, som hittil kun har talt med mengden i lignelser, men gitt private forklaringer til de nærmeste disiplene, erklærer nå «i åpenhet» (8,32): «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» (8,31).

Jesus, som så langt har vist seg som «den sterkere», den som har makt til å sette mennesker fri fra alt som binder dem, som kan ødelegge de urene åndene, gi liv og helse, som i ord og gjerning viser at Guds rike er kommet nær, vil nå mer og mer fremstå som en som blir misforstått, som mislykkes, som selv blir bundet, overgitt, mishandlet, ødelagt og drept.

Fokus flyttes fra forkynnelse, helbredelser og demonutdrivelser til forutsigelser om Jesu lidelse og undervisning om hva det innebærer å være hans disippel. Fra midten av kapittel 8 og frem til inntoget i Jerusalem i begynnelsen av kapittel 11, struktureres teksten rundt tre slike forutsigelser, som hver følges av en misforståelse eller upassende respons fra disiplenes side. Disse blir, i sin tur, blir utgangspunktet for et utsagn om etterfølgelse.

Peter er først ut–som vanlig! Det er han som kommer med bekjennelsen av Jesus som Messias, men når Jesus responderer med å fortelle om sin lidelse og død, «tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham» (8,32). Han har sett og hørt, men likevel ikke forstått. Dette blir utgangspunktet for Jesu første klare tale om hva etterfølgelsen vil innebære:

Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel? For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.» (8,33–38)

Etter forklarelsen på berget (som vi hører om andre fastesøndag, Mark 9,2–13) og Jesu siste kamp med en uren ånd i Mark 9,14–29, følger runde to:

De brøt opp derfra og la veien gjennom Galilea. Han ville ikke at noen skulle få vite det, for han var opptatt med å undervise disiplene sine. Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham. (9,30–32)

Her har grøften mellom Jesus og disiplene allerede begynt å markere seg: At de ikke forstår hva han sier, er ikke noe nytt. Det har vært tilfelle med de fleste av lignelsene også. Men nå våger de ikke å spørre om forklaring. Kommunikasjonen rakner, hvilket fortsettelsen også vitner om: «De kom til Kapernaum, og da de var i hus, spurte han dem: «Hva var det dere snakket om underveis?» Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største.» (9,33–34). De spør ikke, og de svarer heller ikke når de blir spurt.

I motsetning til disiplene, taler Jesus klart–og han forstår selv det de ikke sier. Han vet hva de snakket om, og tar tak i saken:

Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: «Om noen vil være den første, må han være den siste av alle og tjener for alle.» Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem. Han la armen om barnet og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.» (9,35–37)

Fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Jesus. Miste sitt liv for hans skyld og for evangeliets skyld. Slik er det man berger sitt liv. Være den siste og tjener for alle, slik blir man den første. Ta imot et lite barn, en som er sårbar og hjelpeløs, det er å ta imot Gud. Markus’ Jesus holder ingen berg- eller slette-preken med evangeliske leveregler, slik vi finner dem hos Matteus og Lukas. Men på vei opp mot Jerusalem, med utgangspunkt i disiplenes misforståelser, tegner han opp en skisse av det kristne liv. De tolv fungerer her som den ene eleven som våger å stille det dumme spørsmålet som alle egentlig sitter med. De får læreren til å komme med forklaringen hele klassen kan nyte godt av. Kanskje er det bra at vi ikke forstår alt med en gang hele tiden. Slik kan vi hjelpe hverandre fremover.

De tolv fremstår dog hos Markus som usedvanlig trege. Selv etter denne klare talen fra Jesus, klarer de ikke å slippe ambisjonene. Etter at Jesus tar «tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham» og, som en kjent en fastehymne, begynner med å si: «Se, vi går opp til Jerusalem» og videre forteller at «Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.» (Mark 10,32–34), se da kommer Jakob og Johannes «til ham og sa: «Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.» Det de ber om, er at de skal «få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre.» (10,35–37).

De skjemmes ikke for å stille krav, og selvsikkerheten er det heller ikke noe i veien med. Til Jesu respons: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret jeg drikker, eller bli døpt med den dåpen jeg døpes med?» svarer de uten å nøle (det er det inntrykket man får): «Det kan vi» (10,38–39). Og det skal de da også få: «Jesus sa til dem: ‘Det begeret jeg drikker, skal dere drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med.’» Men han lover ikke mer enn han kan holde. I motsetning til disiplene, kjenner Jesus sin begrensning: «Men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der skal de sitte som det er gjort i stand til.» (10,39–40).

Man vet ikke om man skal le eller gråte. Sebedeus-sønnenes spørsmål er så åpenbart malplassert. Og de ti andre er ikke noe bedre, for da de «hørte dette, ble de sinte på Jakob og Johannes» (10,41). Sannelig, finnes ikke disse tendensene i de fleste? Og i blant er det nettopp når de blir synlige hos andre at de avsløres i oss selv. Det vi er raskest ute med å fordømme, kan være akkurat det vi bør ta tak i og jobbe med.

Så Jesus kaller dem sammen, alle tolv, og lærer dem:

Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. (10,42–45).

Den første undervisning begynte med «om noen vil følge etter meg…» Denne tredje og siste avslutter med Menneskesønnens eksempel som begrunnelse for den praksis som foreskrives.

Fastetiden handler jo, til syvende og sist, ikke så mye om oss, som om Jesus. Om vi fornekter oss selv, om vi søker å sette andre foran oss selv, om vi tjener, så er det fordi vi vil følge ham, etterligne ham. Det er i hans eksempel, ja, enda mer, ved å leve av den nåde han gir oss, ved å la ham leve i oss, at vi blir i stand til å gjøre det. Jesus er vår lærer og mester, han er vårt forbilde, men han er også vår Messias, som, på en måte vi knapt kan forstå, frelser oss fra det som hindrer oss å leve som ham.