Første torsdag i måneden: Bønn for kall

Å søke Guds ansikt har til alle tider vært en del av menneskehetens historie. Fra opphavet av er vi, menn og kvinner, kalt til en kjærlighetens dialog med vår Skaper. Ja, menneskene preges av en iboende religiøs dimensjon som ikke kan fortrenges; en iboende religiøsitet som driver menneskehjertet til å søke det Absolutte – Gud – ut i fra et dypt følt, dog ikke alltid fullt ut bevisst behov. Denne søken forener alle mennesker av god vilje. Selv mange selv-erklærte ikke-troende erkjenner denne dype hjertets lengsel som finnes i alle mennesker, en tørst etter lykke og fylde av liv som aldri tilfredsstilles helt og fullt.

Den hellige Augustin uttrykte denne lengsel meget treffende i sine Bekjennelser: ”Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det hviler i deg.” Denne hjertets rastløshet springer ut av en dyp erkjennelse: Det er Gud som tar initiativet. Før menneskene søker Gud, søker Gud selv menneskene og drar dem til seg på mysteriøst vis.

Når vi søker Gud, oppdager vi også at ingen av oss lever for seg selv. Tvert imot kalles vi til å, i troens lys, bevege oss ut av oss selv, bort fra vår egen selvopptatthet, dradd mot Guds hellige ansikt og ”den hellige grunn ‘den andre’ utgjør”, mot en stadig dypere erfaring av fellesskap.

I kraft av sin dåp, er alle kristne og alle gudviede kalt til å legge ut på en slik pilegrimsferd på leting etter den sanne Gud. Gjennom Den hellige ånds virke blir det til en sequela pressius Christi, en vei som leder til en stadig dypere forvandling og dannelse av personen i Kristi bilde. Denne vandring kommer til uttrykk på en særlig måte i ordenslivet, og spesielt i det monastiske liv, som fra begynnelsen av ble betraktet som en særpreget form for det å leve ut sin dåp.

(Pave Frans’ apostoliske konstitusjon om kvinnelig kontemplativt klosterliv
Vultum Dei quaerere 1)