Den riten vi nå skal feire kalles på latin mandatum—bud, påbud eller mandat. Det handler om det mandatum novum, det nye bud Jesus gir oss: slik som han har elsket oss, skal vi elske hverandre. Det er også det første Augustin oppfordrer oss til i regelen: «Først og fremst skal vi elske Gud og deretter vår neste, for det er de første bud som er oss gitt» (RA 1).
De to holdningene vi berørte ved Bebudelsen og før Palmesøndag, og som Jesus også viser i praksis når han går inn i sin påske, nemlig ydmykhet og lydighet, har sin rot i og skal nære denne kjærligheten.
«Din ydmykhet gjør meg stor» synger vi i en av salmene. Det samme er sant oss imellom. Når vi i tjenende kjærlighet bøyer oss foran hverandre, kaller vi på storheten, på gudsbildet i den andre, nettopp slik Augustin ber oss om: å ære Gud i hverandre, «for hans templer er dere jo blitt».
Å anerkjenne Guds mysterium i den andre fratar oss ingenting av vår egen verdi. Det er nettopp Jesu verdighet, det at han virkelig er «Herren og Mesteren», som gjør hans handling så bemerkelsesverdig. Hadde en slave gjort det, ville ingen hevet et øyebryn. Vår guddommelige storhet, vår frihet som mennesker skapt i Guds bilde, innebærer at vi er i stand til å gå ut av oss selv, se lenger enn vår egen nesetipp.
Konstitusjonene fremhever lydigheten som enhetens prinsipp (LCM 17,1), som fremmer det felles gode og knytter oss til Kristus og Kirken. Vår lydighet er ikke bare en imitasjon og en etterfølgelse av Kristus, den er deltagelse i Kristi egen lydighet—for verdens liv og frelse, slik også Marias lydighet var i tjeneste for menneskenes frelse.
De overordnede (priorinnen), fortsetter konstitusjonene, og siterer Augustin igjen, skal ikke glede seg over å herske i kraft av sin myndighet, men over å tjene i kjærlighet. Fotvasken blir en konkret årlig påminnelse om dette. Og samtidig: å fokusere ensidig på lederne eller de overordnede i denne sammenhengen, som om alt handler om dem hele tiden, er å begrense oss unødig.
Johannes skriver jo faktisk ikke at det er lederne som skal vaske føttene til alle de andre. Det Jesus sier, er at disiplene skal vaske hverandres føtter. Det er en gjensidighet i det. Jesus, som leder, gir et eksempel. Til lederne, ja, men også til alle disiplene. For det er en grunnleggende likhet mellom alle Jesu disipler, uansett deres oppgave eller rolle.
Augustin nevner det ikke eksplisitt, men Benedikt skriver i sin regel om den gjensidige lydighet munkene bør vise hverandre. Jeg tenker at dette er nært opptil det Augustin mener når han snakker om at vi skal ære Gud i hverandre. Om de overordnede representerer Gud på én måte, og dette nevnes i noen av regelens manuskripter (men ikke alle), er Gud også nærværende i alle kommunitetens medlemmer, og vi må lytte etter hvordan Gud kommer til uttrykk, ære Gud, i hver enkelt.
Den gjensidige lydigheten, lydigheten som enhetens prinsipp, viser seg dessuten ikke bare i at vi tjener de andre, men også i det at vi lar andre tjene oss. Dette krever kanskje enda større ydmykhet: en indre holdning som løfter den andre opp ved ydmykt å ta imot det hun vil gi meg. Ved å verdsette gaven, om den enn synes unødvendig, ærer jeg Gud i henne. «Din ydmykhet gjør meg stor».
Jesus vasket disiplenes føtter og avviste Peters protester om at dette var upassende. Noen dager tidligere hadde han latt Maria salve hans egne føtter og avviste protestene om at dette var sløseri. Fellesskap bygges ved at vi både gir og tar imot, slik vi ser det i enheten mellom Jesus og Faderen: «Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt» (Joh 17,10). Ved å gå inn i den dynamikken nærmer vi oss det mål Augustin peker ut for oss: «å være ett hjerte og ett sinn på vei mot Gud», det som også er Jesu bønn for oss: at vi «alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg» (Joh 17,21).