Til Bebudelsen mediterte vi over to sentrale monastiske holdninger: ydmykhet og lydighet, slik de kommer til uttrykk hos Maria og Kristus, de to fremste eksemplene våre konstitusjoner gir oss, i tillegg til Dominikus, når de snakker om lydigheten. Annen lesning i dag tar opp igjen tråden og fokuserer på Kristi ydmykhet og lydighet:
Han som er i Guds skikkelse, aktet det ikke for rov å være Gud lik. Men han gav avkall på seg selv, tok en tjeners skikkelse og kom i menneskers lignelse. Som et menneske var han å se til, han ydmyket seg selv, ble lydig inntil døden, ja, døden på et kors. (Fil 2,6–8)
Vi så på Bebudelsesfesten hvordan hver persons uendelige verdighet er helt grunnleggende for hvordan vi forstår og lever ut både ydmykhet og lydighet. Å leve i ydmykhet er å leve i sannhet, og sannheten er at hver enkelt av oss har umistelig verdi. Jo fastere en person er grunnet i vissheten om sin egen verdi, jo mindre behov vil hun ha for å bevise at hun er noe, og jo friere vil hun være til å la andre få rom uten at det fratar henne opplevelsen av å være verdt noe.
Fristelsen til å spise av frukten som gir kunnskap om godt og ondt, den første «ulydighet», kan tolkes som fristelsen til selv å ville bestemme hva som er godt og ondt—og da til selv å ville definere sin egen verdi, enten ved å forminske den eller ved å blåse den opp—eller begge deler! Ved å la Guds definisjon—Gud som så på alt han hadde skapt og erklærte at det var «såre godt»—få gjelde, settes vi fri til å leve for Gud og for hverandre.
Vi er frie mennesker, og vi skal leve som frie mennesker. Den lydighet vi lover, den lydighet vi lever, er et uttrykk for denne vår frihet. Den er også et middel til å vokse i frihet (LCM 19,3). Bare den som er fri kan leve i kristen lydighet, for bare den som er fri kan ta et valg, og det frie valget er essensielt. Kristus valgte å oppgi sitt eget og gå inn i slavens kår.
Lydighet, i den forstand at man lytter til noe eller noen og tar valg basert på det man har hørt, er en komponent i alle menneskers liv—mer eller mindre bevisst. Spørsmålet er hva eller hvem vi lytter til, hva eller hvem vi velger å gi vårt samtykke til, og i hvilken grad vi er klare over hva vi gjør. Refleksjonen rundt lydighet i klosterlivet gir oss en mulighet til å oppdage mer av hva og hvem som egentlig styrer våre liv. Lydigheten skal være en intelligent og bevisst handling. Dette fordrer at vi tenker. Slik involveres vår frihet, viljen, som representerer det dypeste i oss.
Kristi lydighet er ikke en meningsløs øvelse i viljestyrke. Den har et mål, en årsak, som gir den sin form og sin retning: gjenopprettelsen av menneskets forhold til Gud, verdens liv—slik våre konstitusjoner beskriver det (LCM 18,1). Det er kjærligheten til skapningen som driver Jesus. Konstitusjonene sier at gjennom lydigheten kommer vi nærmere målet for hele vårt klosterliv: den fullkomne kjærlighet (LCM 19,1) og at den setter oss i stand til å gi oss selv fritt i kjærlighet (LCM 19,3).
Til slutt: Om Kristus ydmykt er lydig, er det ikke slik at Faderen holder ham nede—tvert imot:
Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. (Fil 2,9)
Lydigheten og ydmykheten i klosterlivet er heller ikke mekanismer for å holde noen nede. De er midler til vekst, til fremme av enhet mellom frie mennesker som lever ut sin gudlikhet i stadig større monn. Dette er avgjørende for hvordan vi praktiserer dem. Hvis vi møter hverandre med en lyttende holdning (lydighet), med respekt og ærefrykt for Guds mysterium i våre medsøstre og i oss selv (ydmykhet), skaper vi sammen et klima hvor Guds kjærlighet kan få utfolde seg og nå sitt fulle mål.