Både første lesning og evangelieteksten vi skal høre til messen i dag, brukes 
ved andre anledninger i kirkeåret. Blant annet hører vi dem 20. desember, rett før vi skal feire det dagens høytid er begynnelsen på, nemlig Jesu fødsel. 20. desember har en meget vakker kirkebønn:
Evige Gud, ved engelens budskap tok den uplettede Jomfru imot ditt evige Ord. Hun ble guddommens bolig og fyltes av Den Hellige Ånds lys. Lær oss av hennes forbilde ydmykt å følge din vilje.
Når Maria tar imot og unnfanger Ordet, blir hun guddommens bolig—hun blir et tempel. Det samme gjelder for oss, når vi i dåpen mottar Den hellige ånd. Paulus skriver: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» (1 Kor 3,16). Og Augustin oppfordrer oss i regelen til å ære Gud i hverandre «for hans templer er dere jo blitt» (RA 1).
Allerede som Guds skapninger, som mennesker i Guds bilde, har hver enkelt av oss en uendelig verdighet. Det er ikke for ingenting at vi snakker om livets ukrenkelighet. Flere av kirkefedrene, blant annet Irenaeus av Lyon, skriver om hvordan Guds Sønn i inkarnasjonens mysterium bekrefter menneskets verdighet, og Gaudium et Spes tar opp denne tanken og sier at siden Guds Sønn på et vis forenet seg med hvert menneske ved sin inkarnasjon, åpenbares hvert menneskes verdighet for oss av Kristus i sin fylde.
Når vi så døpes, blir vi inkorporert som lemmer på Kristi kropp. Vi blir levende stener som bygger opp hans legemes tempel. Ånden ved hvem Jesus ble unnfanget i Maria, og som steg ned over Jesus ved hans dåp, tar bolig i hver enkelt av oss og blir vårt felles livsprinsipp.
Det er innenfor denne rammen: hvert menneskes ukrenkelige, uendelige verdighet, hver døpte persons identitet som en del av Kristi legeme, som et Åndens tempel og et Guds barn, vi må forstå de andre temaene i dagens lesninger og kirkebønnen fra 20. desember: ydmykhet og lydighet.
Ydmykheten er erkjennelsen av at denne uendelig verdighet er noe som er gitt oss fra en som er større enn oss selv, nesten en slags forundring over at en så stor nåde er blitt oss til del. Den er også ærefrykt når vi står overfor det samme mysterium i våre medmennesker.
Lydigheten har til hensikt å beskytte, bevare og styrke vår verdighet, vår frihet som Guds barn, vår forening med Kristus. Om Maria i evangeliet presenteres som den lydige Herrens tjenerinne, finner vi i messens andre lesning fra Hebreerbrevet kilden og årsaken til både hennes og vår lydighet: Kristi egen lydighet—hans lydighet som menneske, men også Sønnens frie samtykke til Faderens frelsesplan. Han adlyder som likeverdig, som sann Gud av sann Gud, for verdens liv.
Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i. Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. (Heb 10,5–7)
Marias ja legger til rette for at Sønnens ja til Faderen kan virkeliggjøres. Slik kan Marias lydighet ses som forbilde for de overordnedes lydighet. De må stille seg helt til disposisjon for at de Guds sønner og døtre de er satt til å tjene, fritt kan gi sitt ja til Faderen, i lydhørhet og åpenhet for å sette sine egne (altså, de overordnedes) ideer til side, i ydmykhet overfor Guds mysterium i hver enkelt.