Når Josef og Maria kommer til templet, har de med seg to ting: Jesusbarnet 
og to duer. Jesusbarnet, den førstefødte sønnen, det mest dyrebare de hadde, deres rikdom. Duene, enten to turtelduer eller to dueunger, symboliserer fattigdom. Dette var i mange tilfeller den offergaven de fattige ofret, de som ikke hadde råd til for eksempel en bukk eller et lam.
Vi kommer til klosteret med våre rikdommer, våre skatter, våre gaver. Men vi kommer også med vår fattigdom, med våre svakheter og mangler, feil og sår.
Rikdommene har vi felles, så klart. Gavene våre er gaver vi gir til hverandre. Det er viktig å se, ta imot og glede oss over dem. Som Simeon og Anna gjenkjente den skatten Maria og Josef kom med, og lovpriste den, slik skal vi også anerkjenne og løfte frem hverandres skatter.
Og samtidig: Våre mangler og svakheter kan være det viktigste vi har å dele med hverandre: det er disse som fremfor alt får oss til å vokse i barmhjertighet, i kjærlighet – den kjærligheten som er tålmodig, velvillig, som bærer over, som ikke søker sitt eget, som tror alt, håper alt, tåler alt. Å jobbe med egne svakheter er en kjærlighetsgjerning, liksom det å bære over med de andres.
Det er ikke alltid et så klart skille mellom rikdom og fattigdom, mellom skatt og sår. Det er nettopp når vi bærer frem det som er mest verdifullt for oss at vi blir mest sårbare, føler oss mest fattige. Det er ikke duene som er et tegn det skal stå strid om, eller som vil gjøre at Marias hjerte rammes av et sverd. Det er Jesus. Hvor viktig er det da ikke at vi møter hverandre med respekt, ikke bare ved å se etter og løfte frem det gode i de andre, men ved å holde den nødvendige avstanden?
Som Maria og Josef, må vi akseptere at skattene våre ikke egentlig er våre. De tilhører Gud. Vi kan ikke klamre oss til dem eller disponere dem som vi vil. Vi kan bør heller ikke klamre oss til våre svakheter eller sårbarhet. Ordenslivet utfordrer oss her. Selvfølgelig skal vi la selvfølelsen styrkes og ta til oss ros når vi gjør noe bra, og selvfølgelig er det sår og svakheter som vanskelig slipper taket i oss, selv når vi ikke prøver å holde dem fast. Jeg mener ikke å være umenneskelig. Men innstillingen er viktig: Både styrker og svakheter vies til Gud, og stilles til fellesskapets disposisjon. For å gjøre dette, må vi først ta imot og akseptere dem, akseptere oss selv som vi er, og det er en lang prosess – særlig fordi vi ikke er statiske, men nye gaver og nye svakheter kommer til etter hvert.
Maria og Josef viser seg som lydige jøder. De følger de forskriftene Gud har gitt, og kommer til templet for å ofre. Også Simeon og Anna er lydige: de er lydhøre for Åndens inngivelser og handler etter dem. To former for lydighet som henger sammen. Simeon, står det, var en rettskaffen og gudfryktig mann. Det innebærer blant annet, og kanskje fremfor alt, at han var en trofast jøde. Han hadde lenge praktisert den lydighet som Maria og Josef viser her: å rette seg etter Loven, å leve i Pakten, et uttrykk for tilhørigheten til Gud og til fellesskapet. Han ventet på Israels trøst og hadde tillit til Guds løfte: han ventet i lydighet. Denne «treningen» gjorde ham i stand til å være lydig mot Ånden som talte i hans indre. Slik vil også vårt liv i klosteret være en dynamisk bevegelse mellom å leve etter regelen, etter konstitusjonene, som et uttrykk for vår tilhørighet til Gud og til vår Orden, og den daglige lydhørheten for Åndens ledelse, slik den kommer til oss gjennom Skriftens ord, i bønnen og stillheten, gjennom våre overordende og i kommunikasjonen søstre imellom. Litt etter litt vil vår blikk bli renset, og vi vil se stadig mer av Guds frelse i vårt daglige liv.