Skjærtorsdag

Hvis ditt liv skulle oppsummeres og uttrykkes i én eneste handling, hva ville det ha vært?

Teksten om fotvaskingen kan, lik Johannesevangeliet i sin helhet, leses som en pendelbevegelse som svinger fra høyden hvor Jesus er hos Faderen, ned til jorden hvor han vasker disiplenes føtter, og opp igjen til Faderen. Jeg skal spare dere for detaljene i analysen (finnes her), men det er en vakker tanke: både selve teksten og Jesu bevegelse hvor han bøyer seg ned og retter seg opp igjen, oppsummerer hele hans eksistens: pre-eksistensen som Ordet hos Gud, inkarnasjonen, livet på jorden, korset, oppstandelsen og himmelfarten tilbake til Gud.

Det bemerkelsesverdige er at bunnpunktet i denne bevegelsen, hvis man analyserer tekstens struktur litterært og språklig, ikke er lidelsen og korset. Når Jesus går inn i skjærtorsdagen, er han allerede på vei oppover igjen til Faderen. Korset og herliggjørelsen er én og samme bevegelse: oppadgående. Her åpenbares Guds herlighet. Bunnpunktet kommer der hvor Jesus blir forkastet og planene for å ta livet ham blir konkretisert.

Det samme gjelder analysen av fotvask-teksten: bunnpunktet er ikke det verset som forteller at Jesus bøyde seg og vasket disiplenes føtter, om det enn er en nedverdigende oppgave. Det er heller ikke Peters protest. Den er en vanskelighet som kan løses. Bunnpunktet er det verset hvor Jesus sier: «For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: ‘Dere er ikke alle rene.’»

Det er fryktelig at Jesus dør en grusom og ydmykende død. Det er uverdig for ham å utføre en slaves oppgave. Men den store tragedien er at kjærligheten blir forkastet, at gaven ikke blir tatt imot. Jesus gjør denne tjenesten som et uttrykk for sin grenseløse kjærlighet, sin vilje til å gi sitt liv for dem han elsker, akkurat som han overgir seg til lidelse og død som et uttrykk for sin kjærlighet til Faderen og til dem Faderen elsker slik han elsker Sønnen: oss. I klosteret på Lérins utenfor Cannes henger et krusifiks hvor Jesus smiler på korset. Det symboliserer at han, selv i lidelsens time, bærer på en glede fordi han gir seg selv av kjærlighet.

Hvor mange av oss tar virkelig inn over oss hvor høyt vi er elsket?

Vi utfører denne ritusen en gang i året, i høytidelige, liturgiske former. Det er noe dypt meningsfullt, spesielt og utenom det vanlige. Da Jesus og disiplene samlet seg til måltid, var dette en dagligdags ting som de gjorde stadig vekk. Man ble invitert til middag, en slave, eventuelt et barn eller en kvinne, kom og vasket gjestenes føtter før de skulle spise. Det var i og for seg ikke noe uvanlig. Det overraskende var at det var mesteren, ikke en slave, som vasket.

Hvor ofte gjør en søster oss helt dagligdagse små tjenester, som vi knapt tenker på som uttrykk for kjærlighet? Kanskje er det næring å hente der for våre sultne hjerter? Hvor ofte gjør vi ikke små dagligdagse tjenester selv, kanskje uten å tenke over det? Kan vi se dem som uttrykk for vår vilje til å elske hverandre som søstre?

Matteus, Markus og Lukas har ingen fotvask, men derimot innstiftelsen av eukaristien som står som uttrykk for Jesu selvhengivelse. I Johannes legges det eukaristiske tema til episoden med brødunderet, hvor Jesus ber disiplene passe på at alle stykkene som er til overs samles opp, så ingenting skal gå til spille. La oss heller ikke la noe av den kjærlighet som finnes og som uttrykkes blant oss gå til spille, hverken Guds kjærlighet eller våre søstres. La oss ta imot og tro på den. Smake på den, nyte den, næres av den. Slik blir vi styrket til å følge Jesu eksempel.