Herrens bebudelse

Høytidelig kapittel Herrens bebudelse 2025: O spem miram

En unnfangelse, et gryende liv, er et løfte, en bebudelse om et håp.

To dominikanske helgener påkalles spesielt for forbønn for livet i sin spede begynnelse: den salige Agnes av Langeac og den hellige Dominikus selv. I Polen finnes en tradisjon hvor gravide knytter et bånd rundt magen hvor det står skrevet: O spem miram – begynnelsen på antifonen til St. Dominikus: Et herlig håp.

Jeg ønsker at dette skal være temaet for det tre-års prioratet vi nå så vidt har begynt: O Spem miram, et herlig håp.

I følge Lunden klosters jubileumsbok, var det for nøyaktig 100 år siden, 25. mars 1925, at Marie Knudtzon fikk sitt kall til å jobbe for grunnleggelsen av et kontemplativt dominikanerinnekloster i Norge. På den dagen var det bare en liten spire, men se hva den har vokst til! Det gikk ikke uten motgang, det er og forblir et trosprosjekt, like skjørt som livet selv, men det lever!

Slik kan det bli, dersom vi våger å håpe, dersom vi åpner oss for å ta imot det Gud vil gi, for Guds eget virke i oss.

Når Gud kommer inn i våre liv, om enn på svært gjennomgripende måter, er det uten å krenke, uten å skade. Det kan være tungt og slitsomt, føre med seg smerte og strev, slik en graviditet gjør, men det ødelegger ingenting av det som er sant menneskelig i oss, det som virkelig er oss, slik vi er skapt til å være. Maria, sier man, er inviolata, intacta, hun er ukrenket og hel, også etter fødselen.

Jesus sier at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Det gjelder Loven, Guds gode gave til Israel, men det gjelder også vår gudgitte menneskelighet. Guddommen forenes med menneskenaturen på en slik måte at begge forblir intakte, uten sammenblanding, men like fullt uatskillelige. Dette er inkarnasjonens mysterium.

Dette trosprosjektet er også noe vi bærer sammen.

I prekenen på valgdagen fikk vi et bilde fra 2. Mosebok: slaget mot amalekittene, hvor Moses står og ber på fjellet. Fortellingen ble brukt for å illustrere hva vi kan bety for andre, men det er også et bilde på hvordan vi kan fungere internt.

Kampen mot amalekittene er virkelig team-work.

Josva er nede i dalen og leder hæren. Han kjemper, helt konkret, med livet som innsats, på vegne av hele folket, på vegne av Moses. Vi trenger alle noen som kjemper for oss.

Moses står oppe på fjellet, litt lenger unna. Han bærer det hele i bønn. Og det er helt klart at Josva er avhengig av ham; så lenge Moses holder hendene løftet, har israelittene overtaket, men når Moses blir trett og lar hendene synke, får amalekittene overtaket. Vi trenger alle noen som ber for oss.

Josva trenger Moses, men Moses trenger også hjelp. Han trenger Aron og Hur som har gått sammen med ham opp på fjellet, og som støtter hendene hans så han kan holde dem løftet. Slik er også Aron og Hur avgjørende for at Josva kan lede israelittene til seier. Vi trenger alle noen som støtter oss.

Vi har alle, på hver vår måte, kamper å kjempe. Vi er alle Josva. Og vi kan alle være Moses for hverandre. Vi kan også være Aron og Hur for hverandre, ved å hjelpe hverandre å holde ut i bønn.

Så la oss be om at vi må styrkes og vokse i håpet og om at alle våre spirer, alle våre nye begynnelser, alle livskrefter må få vokse og springe ut i blomst.

Sr. Ingeborg-Marie OP