Markuspasjonen

Slik Lukas og Matteus har fått prege våre forestillinger om julen, har Johannes fått førsteplassen når det gjelder våre bilder av påsken. Dette gjelder fremfor alt for katolikker av romersk ritus, ettersom det er Johannes’ versjon av det siste måltid som leses i kveldsmessen skjærtorsdag, det er Johannes’ pasjonsberetning som høytidelig fremføres under liturgien langfredag, og det er Johannes’ fortelling fra påskemorgen som proklameres i påskedagens høymesse. Noen av katolsk fromhetslivs kjæreste bilder kommer herfra. Det er Johannes–og han alene–som plasserer Maria og den elskede disippel under korset slik at Jesus kan gi disippelen Maria til mor. Det er Johannes–og bare han–som forteller om soldaten som gjennomborer Jesu side slik at blod og vann renner ut.

I romersk-katolsk liturgi leses Jesu lidelseshistorie også palmesøndag, men da fra ett av de synoptiske evangeliene. I år, 2024, er det Markus, og Markus skiller seg på mange punkter fra Johannes. For det første er tidslinjen litt annerledes. Johannes, i motsetning til de tre synoptikerne, lar Jesus dø på det tidspunkt påskelammene ble slaktet i templet, mens Markus og de to andre fremstiller det siste måltid som et påskemåltid hvor lammet allerede er slaktet. For det andre er Markus–som vanlig–mindre ordrik. Jesus holder ingen lang avskjedstale, det er færre dialoger og rettssaken er ikke så utbrodert. Tempo i teksten er senket i forhold til begynnelsen av evangeliet, men den ordknappe stilen er bevart.

Jesuitten Brendan Byrne skriver at «[a]cross the four gospels Mark’s account of Jesus’ Passion is by far the most stark and unrelieved» og han legger til at «there is no way that an interpreter can–or should–protect the reader from its challenge.»[1] Hos Johannes troner Jesus majestetisk på korset. Slik han selv har tatt initiativ gjennom hele lidelseshistorien, er det han selv som velger å oppgi ånden når alt er fullbrakt. Johannes’ Jesus er ikke alene:

Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.» (Joh 8,28–29)

Hos Markus, derimot, er ingen «formildende omstendigheter». Jesus dør ensom, i en atmosfære av gudsforlatthet og med et skrik på leppene (15,34–37). Alle disiplene har flyktet, og kvinnene står ikke under korset, de står på avstand og ser på (15,40). Her er ingen «god røver» ved Jesu side, som hos Lukas, tvert imot: «Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham» (15,32). Jesus ytrer heller ingen ord om tilgivelse eller løfte om himmelriket.

Salme 22, som Jesus resiterer begynnelsen av rett før han dør, preger hele Markus’ lidelseshistorie (gjennom hele evangeliet er det forøvrig tydelig at Markus i svært liten grad bryr seg om å oppgi nøyaktig kilde når han siterer GT):

«Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om hvilket plagg hver skulle få.» (Mark 15,24)

De gjennomborer mine hender og føtter. […] De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen. (Salme 22,17–19)

De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Se nå, du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv og stig ned fra korset!» På samme måte hånte også overprestene og de skriftlærde ham og sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!» (Mark 15,29–31)

Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» (Salme 22,7–9)

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Opplevelsen av å være overgitt–verbet paradidônai gjenlyder i Markus fra starten av evangeliet, og så sterkere og tettere utover i kapittel 14–er kanskje det som mer enn noe annet gir brodd til lidelsen hos Markus. Erkebiskop emeritus av Canterbury, Rowan Williams, hevder at «[o]ne of the governing themes in the way Mark tells the story of these last days is that he constructs a pattern in which Jesus is left more and more visibly alone, repudiated by more and more persons and groups.»[2] Williams beskriver videre hva han mener:

The disciples run away from him, Peter denies that he knows him, the High Priestly council condemns him, the Roman governor and the soldiers reject and abuse him, and he ends on the cross crying out that God too has abandoned him. The last recorded words of Jesus in the Gospel of Mark are, “My God, why have you abandoned me?” The intensity of that progression in the last pages of Mark is of great significance on understanding the direction and logic of the entire Gospel. Our attention is focused mercilessly on this one figure: as he is progressively set apart from group after group, authority after authority, friend after friend, it becomes clearer and clearer that he alone has to carry the whole meaning, the whole theological and spiritual weight of what is going on.[3]

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

I rabbinsk tradisjon knyttes Salme 22 ikke til Messias, selv om den holdes for å være skrevet av David, men til dronning Ester. Og i år er det slik at idet den vestlige kristenheten feirer palmesøndag og går inn i den stille uke, feirer jøder over hele verden Purim, høytiden hvor man leser fortellingen om Ester og minnes hvordan hun frelste sitt folk fra undergang.

Midrasjen til Salmene knytter til og med til Ester nettopp noen av de versene Markus knytter til Jesus. Den forteller at da Ester forberedte seg til å gå inn til kongen, til tross for at det var mot loven

…the people of the palace began to say: “Now the king will be angry at Esther and death will be decreed for her.” And everyone said: “I shall take Esther’s apparel”, this one saying “Me, I shall take her ornaments”; and that one saying “Me, I shall take her earrings,” as is known from Esther’s statement: They part my garments among them, and cast lots upon my vesture (Ps. 22.19), Now because Esther perceived and understood what was going on, she prayed and said: “Be thou not far from me, O Lord; O my Strength, haste Thee to help me” (Ps. 22.20). (Midrash Psalms 22.7)

Og videre ba hun: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Midrash Psalms 22.16)

NT-forskeren Geert van Oyen har pekt på hvordan Gud i stor grad er skjult i Markusevangeliet. Gud er fremfor alt tilstede i teksten gjennom Jesus og det han sier og gjør.[4] Byrne skriver at “there is a terrible ‘absence’ of God in the Passion according to Mark”.[5] Dette er i enda sterkere grad tilfelle i Esters bok. Om boken i seg selv er en skremmende fortelling om hvordan en stormannsgal statsmann nesten klarte å få utryddet jødene, skriver rabbi Jonathan Magonet, “[e]ven more disturbing is the complete absence of God from the Book of Esther.” Han fortsetter: “There is a suggestion that when Mordecai tells Esther that perhaps help will come from “another place”, this refers to God. But even this only reinforces the divine silence.”[6]

Talløse mennesker deler i dag Esters og Jesu erfaringer av å bli forfulgt, truet på livet, forlatt og forrådt av sine nærmeste, enten som folkegruppe eller som enkeltpersoner. Mange lider også stedfortredende, fordi de tar andre i forsvar, søker å redde dem eller bedre deres kår, eller fordi de uten å være ansvarlige, blir rammet av andres synder og gamle sår. I ellers velstående og velfungerende samfunn, plages unge og gamle av ensomhet, av mangel på forståelse eller menneskelig kontakt.

For mange lidende mennesker, er det nettopp ensomheten, det å være alene med det som er vanskelig, ikke å ha noe sted å vende seg, som blir for tungt. For mange troende mennesker, er det nettopp opplevelsen av at Gud ikke griper inn slik vi ønsker og forventer, som river grunnen vekk under føttene på dem. Markus formidler at Gud i Jesus vet hvordan dette er, er tilstede i den erfaringen:

While his enemies are crucifying him and his followers have all left him, he has the experience that the one who had sent him abandoned him. This as well is part of the new portrayal of God. In the moment of suffering, his beloved son experiences that his Abba does not intervene. But, as we have seen, God never intervenes directly in history. In transferring his authority to the human person Jesus, he becomes so vulnerable that he cannot even prohibit Jesus questioning his absence. At the moment of that question and of Jesus’ death, all traditional anthropomorphic portrayals of God that are expecting God to do something, are demolished. In emphasizing Jesus’ cry at the most tragic moment of his human existence, the narrative clarifies that God is not directly responsible for the death of Jesus, but that he gives complete freedom to humanity. We reach the heart of the paradox of the divine mystery: the transcendent God who loves his son who announces the presence of God’s kingdom, is not stronger than a dying human being who gave his life for Him.[7]

Van Oyen konkluderer ved å sitere Elizabeth Struthers Malbon:

And yet, if the crucifixion means the end of the human person Jesus, it does not mean the end of the divine transcendent God: “the Markan narrator affirms that the presence of God is not dependent on the perception or sincerity of human beings, even when one of those human beings is the obedient Son of God.”[8]

Markus’ lidelseshistorie avslutter med å gi noen indikasjoner på at Gud, tross alt, er tilstede. Idet Jesus har ropt høyt og utåndet (15,37), revner forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst (15,38), som om Gud selv flerrer sine klær i sorg over Sønnens død.[9] Samtidig, idet «offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: ‘Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!’» (15,39). Uansett hva han hadde forstått eller hvordan man tolker utsagnet hans, minnes vi som lesere om det vi fikk vite om Jesu identitet i begynnelsen av evangeliet og det Jesus selv har sagt om sin skjebne. Verbet schizein, å revne, er det samme som brukes om himlene ved Jesus dåp i kapittel 1: Himmelen «revner», åpner seg, og en røst der oppefra erklærer at «du er min Sønn, den elskede» (1,11).

Guds nærvær viser seg også gjennom mennesker som har omsorg for Jesu døde kropp:

Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham. (15,40–41)

Disse kvinnene har «tjent» og «fulgt». Dette er nøkkelverb for disipler, og de tre navngitte kvinnene blir stående som en kontrast til de tre navngitte blant de tolv som sovnet i Getsemane. Kvinnene sover ikke. De ser hvor Jesus blir gravlagt av Josef av Arimatea, en annen «bifigur» som her fremstilles i et positivt lys (15,42–47).

Om alt ser ut til å ha feilet, er det ennå håp, slik det også var det for Ester. Kongens dekret om å ødelegge jødene var ugjenkallelig, men gjennom at hun satte sitt liv på spill, ble det likevel en løsning. Et nytt dekret kunne sendes ut for å gi dem rett til å forsvare seg og få livet igjen. Mange mennesker får aldri en slik mulighet, de får ingen oppreisning i dette livet. Jesus døde. Men Guds nærvær, midt i Guds tilsynelatende fravær, gir oss grunn til å håpe at det, tross alt, finnes en fremtid på den andre siden av graven. Det løser ikke alt. Det bare sier at det vi ser kanskje ikke er hele virkeligheten. Salme 22, som begynner i det dypeste mørke, vender midt i og avslutter med en lovprisning av Guds trofasthet:

Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn.
Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.
Dere som frykter Herren, lov ham!
Hele Jakobs ætt, gi ham ære!
Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt!
For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs,
og ikke vendt ryggen til den som lider.
Han skjulte ikke ansiktet,
men hørte da han ropte om hjelp.
I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg.
Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham.
De hjelpeløse skal spise og bli mette,
de som søker Herren, skal love ham.
Må deres hjerte alltid leve!
Hele jorden skal minnes dette
og vende om til Herren.
Alle folk og slekter skal tilbe ham.
For kongeveldet hører Herren til,
han hersker over folkene.
Alle mektige på jord skal tilbe ham,
alle som stiger ned i støvet,
skal bøye kne for hans ansikt.
Men jeg lever for ham.
Min ætt skal tjene ham.
De skal fortelle om Herren til kommende slekter
og kunngjøre for et folk som skal fødes,
at han har vist rettferdighet.

(Salme 22,23–32)

[1] Brendan Byrne, A Costly Freedom: A Theological Reading of Mark’s Gospel, 213.

[2] Rowan Williams, Meeting God in Mark, 55.

[3] Williams, Meeting God in Mark, 55–56.

[4] Geert van Oyen, «From Messianic Secret to Divine Mystery: How Narratology Makes Sense,» Keynote Speech, CBL Leuven, July 26^th–28^th, 2017.

[5] Byrne, A Costly Freedom, 214.

[6] Jonathan Magonet, A Rabbi Reads the Torah, 165.

[7] Van Oyen, «From Messianic Secret to Divine Mystery».

[8] Van Oyen, «From Messianic Secret to Divine Mystery»; Elizabeth Struthers Malbon, Mark’s Jesus, 189–190.

[9] Den jødiske NT-professoren Amy-Jill Levine nevner denne tolkningen i flere av sine bøker, og trekker også, i sin bok The Gospel of Mark: A Beginner’s Guide to the Good News, paralleller mellom Markus’ lidelseshistorie og historien om Josef i 1. Mosebok, hvor Jakob flerrer sine klær når det ser ut som om Josef er død (1 Mos 37,34).