Jul med Markus (2)

Les første del av artikkelen her.

Jesu mor

«Ble Gud i Betlehem, ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt» skrev Angelus Silesius i Den kjerubinske vandringsmann.[1] Nettopp ved ikke å «distrahere» oss med beretninger fra Betlehem, skjerper Markus vår bevissthet om denne sannhet: Det er primært i oss Guds Sønn skal vinne skikkelse og bli kjøtt og blod.

Den ene av de to gangene Jesu mor nevnes i Markusevangeliet, er det akkurat dette det handler om:

Nå kom moren og søsknene hans. De ble stående utenfor, men sendte bud og ba ham komme ut. En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre og søstre er utenfor og spør etter deg.» Han svarte: «Hvem er min mor og mine søsken?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine søsken! For den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» (Mark 3,31–35)

Det er da også slik Lukas fremstiller Maria, som en som gjør Guds vilje: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38). Hun blir stående som en modell, et mønster for alle troende.

Markus på sin side, ved å utelate detaljer om Maria, kan minne oss om at den primære lydighetsakt ved inkarnasjonen er Sønnens egen, slik Hebreerbrevet uttrykker det ved å sitere Salme 40:

Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i. Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg. (Heb 10,5–7)

I sentrum av Markusevangeliet (8,34–38) står kallet til etterfølgelse, til å følge ham som ba «ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Mark 14,36). Ikke som en deprimerende øvelse i selvdestruksjon, men som en fri gave, for å vinne sant liv, for å la Guds rike vokse i verden, for at Faderens herlighet skal åpenbares.

Guds Sønn, Guds Evangelium, Guds Rike

Jesus, Sønnen, går ut lik såmannen, ikke bare fra sitt eget, men fra Gud. Han går ut for å forkynne, for å så ordet, Evangeliet, som lar Riket spire frem der hvor det er grobunn for det. Det er dette jul handler om: Guds rike på jorden, Guds nærvær blant menneskene, begynnelsen på det liv som er uten ende. Og vi er en del av det. Markus viser oss Jesus som skaper et fellesskap rundt seg som får del i hans egen autoritet og kraft, som lever av den samme Ånd som han drives av, og som kalles til å fortsette hans virke inntil fullbyrdelsen. Som Leo den Store sier: «Når vi tilber vår Frelsers fødsel, har det seg også slik at vi feirer vår egen tilblivelse. Kristi fødsel er nemlig det kristne folks opphav, og hodets fødselsdag er også legemets.»[2] I Jesus var Gud tilstede på jorden, i en bestemt tid, på et bestemt sted. Vi er kalt til å gi hans tilstedeværelse rom til å vare ved, inntil han kommer.

[1] Angelus Silesius, Den kjerubinske vandringsmann, første bok, gjendiktet av André Bjerke, i Vestens mystikk (Oslo: De Norske Bokklubbene, 2005), 352.

[2] Den hellige pave Leo den Store, «6. preken om Herrens fødsel» 2–3, i Tidebønnene Bind I: Advent–jul (Oslo: St. Olav Forlag, 1999), 914–915.