Jul med Markus (1)
Ikke en eneste evangelielesning i løpet av julens høytidsdager er hentet fra Markus. Vi møter ham først igjen utover i åpenbaringstiden, når fokus rettes mot at Jesus trer offentlig frem og begynner sitt virke. Markus har liksom ikke nok «julete» tekster. Her er hverken konger fra Østen eller hyrder på marken (sauer glimrer i det hele tatt med sitt fravær, de nevnes kun to ganger, begge i et GT-sitat).
Som i våre egne liv, er det likevel nettopp det som først fremstår som en mangel, som kan vise seg å være den største gave. Det at Markus mangler fortellinger om Jesu opphav, unnfangelse, fødsel og barndom og konsentrerer seg om hans voksne liv, minner oss om grunnen til at vi mener disse fortellingene er viktige. Det peker på Jesu misjon, det han kom for å gi, for å fullbyrde. Det er fordi Jesus er den han er at Kirken feirer hans komme til verden. Og Jesu identitet er et sentralt tema for Markus.
Åpenbaring
Julefeiringen var opprinnelig en «åpenbaringsfest». Det man feiret var epiphania eller theophania, åpenbaringen av Guds Sønn, Guds herlighets nærvær blant menneskene på jorden, Guds frelse for alle folkeslag. Festen omfattet ikke bare Jesu fødsel, men også hans dåp og hans første tegn ved bryllupet i Kana. De østlige kirkene har kanskje i større grad bevart denne bevisstheten, mens vi i vest har festet oss mer ved krybben og englene alene, og skilt ut åpenbaringen og dåpen som egne fester.
Premonstratenser-abbed François-Marie Humann kommenterer Jesu inntog på scenen hos Markus, hvordan han trer frem nærmest ut av ingenting, som en åpenbaring. Han siterer Hans Urs von Balthasars ord:[1] «A being appears, it has an epiphany: in that it is beautiful and makes us marvel. In appearing it gives itself, it delivers itself to us: it is good. And in giving itself up, it speaks itself, it unveils itself: it is true (in itself, but in the other to which it reveals itself.) »[2] I det øyeblikk Jesus dukker opp og blir døpt av Johannes, gir han seg selv til menneskene—han er solidarisk med mengden som kommer for å døpes—og hans sanne identitet gis til kjenne (i alle fall for leserne): Han er Guds Sønn.
Det er dog ikke over med det. Gjennom hele resten av evangeliet utfoldes denne åpenbaringen: Hvem er han egentlig? Hva driver ham? Og hvorfor er han kommet?
Gud blant menneskene
I Markus 1,2–3 siteres en kjent tekst fra profeten Jesaja.[3] Den leses annen søndag i advent sammen med evangeliet om Johannes døperen, men brukes også under vigiliefeiringen i klostrenes liturgi julenatt.
Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder. En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt. En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» (Jes 40,1–8)
Hos Markus står Johannes døperen frem i ødemarken og roper ut, mens den som så kommer etter ham, den han bereder veien for, den Jesaja kaller Herren, viser seg å være Jesus. Likeledes avslutter Jesaja med å erklære at «ordet fra vår Gud står fast for evig», mens Jesus, mot slutten av Markus, slår fast at «himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (13,31). Jesus går inn i Guds sted. Når Jesus så har sin første offentlige opptreden, legger Markus det ikke til Kana, som Johannes, eller Nasaret, som Lukas, men til Kapernaum. (Mark 1,21–28). Kapernaum betyr «trøstens landsby». Her sår Jesus ordet (jfr. Mark 4,3.14)—han underviser med myndighet–og viser seg som den sterkere (jfr. Mark 1,7; 3,27) ved å drive ut en uren ånd. Gjennom Jesus trøster Gud sitt folk, taler til det og ender dets strid.
Også den Jesaja-teksten som brukes første søndag i advent (Jes 63,16b–17; 64,1a.3–7) har et ekko Markus’ første kapittel: Idet Jesus er blitt døpt, revner himmelen, slik profeten ber om i Jesaja 64,1: «Ville du bare flerre himmelen og stige ned!» Ånden stiger ned, og en røst lyder fra himmelen og erklærer: «Du er min Sønn». Dette er forøvrig det første vi får vite om Gud i Markus: Gud har en Sønn som han elsker (1,1.11). Det er ved Sønnen, ved Jesus, at Gud åpenbares i teksten, og han åpenbares nettopp som Far, Jesu Far.
Markus-forskeren Geert van Oyen hevder at:
In the perspective of God, it is not the lifting up of Jesus as a “divine” person that is important, but the coming down in love of God in that particular individual person. If anything is shocking, it is rather—and I am purposefully inverting the frequently used language—a kind of “low theology”, the “humanity of God”. Mark is as much or even more about the humanity of God than it is about the divinity of Jesus. God himself says he will be and become in the world through a—this—particular human person.[4]
Van Oyen mener å observere at «from this moment on, God seems to disappear as an active character from the plot.” Han utforder leseren: «You want to know more about God? This is possible if you look and listen to the human person Jesus.»[5]
Guds nærvær i Markusevangeliet finnes i relasjon til og gjennom Jesus. 35 av de 48 gangene ordet Gud (theos) brukes, er det Jesus som uttaler det. Gjennom hele evangeliet finner vi Jesus som subjekt for en rekke verb som i Det gamle testamente typisk har Gud som subjekt. Jesus kaller og skaper/lager (1,16; 3,13–14), han truer både urene ånder, sykdom og naturkreftene (1,25; 3,12; 4,39; 9,25), han tilgir synder (2,1–12), han gir mengden i ødemarken mat (6,35–44; 81–9), han kommer til disiplene gående på sjøen og identifiserer seg som «Jeg er» (6,45–56). Flere av disse hendelsene finnes naturligvis i de tre andre evangeliene også, men fordi Markus ikke eksplisitt har fortalt så mye om Jesu opphav på samme måte som dem, får detaljene tale med sterkere stemme. Vi må bare ha ører som kan høre, øyne som kan se og hjerter som kan forstå (jfr. Mark 8,14–21).
[1] François-Marie Humann, Que sert à l’homme de gagner l’univers ? (Paris: Les Editions du Cerf, 2023), 27–28.
[2] Hans Urs von Balthasar, “A Résumé of my Thoughts,” Saint John Publications, 2022, https://doi.org/10.56154/rv, reprinted from Communio International Catholic Review 15 (Washington, Winter 1988), 468–473 (modified translation), translated by Kelly Hamilton.
[3] Strengt tatt, blander Markus sitater fra Malaki 3,1 og 2 Mos 23,20 med et sitat fra Jesaja 40,3, men nevner bare Jesaja som kilde.
[4] Gert van Oyen, «From Messianic Secret to Divine Mystery: How Narratology Makes Sense,» Keynote Speech, CBL Leuven, July 26th–28th, 2017.
[5] Van Oyen, «From Messianic Secret to Divine Mystery».
