Advent med Markus (1)
Med advent begynner vi et nytt liturgisk år, og går inn i en forberedelsestid som varer frem til julefeiringen. Bibelens tekster, spesielt de som leses på søndagene, gis oss som åndelig næring og rettledning.
Selv om det katolske liturgiske år B er Markus’ år, er det kun to av de fire adventssøndagene at evangelieteksten er hentet derfra. Tredje søndag i advent låner vi fra Johannes, fjerde søndag gis ordet til Lukas. I det anglikanske lektionariet er det likedan, og Den norske kirkes tekstrekker bruker ikke Markus i det hele tatt på søndager i advent. Har Markus så lite å si oss i denne tiden?
Det er klart, Markus er kortere enn de andre evangeliene. Det har ingen barndomsberetninger, forteller ingenting direkte om Jesu opphav, lite om hans familie, og siterer heller ikke Det gamle testamente eksplisitt like ofte som for eksempel Matteus. Markusevangeliet kommuniserer på en annen måte. Det inviterer til oppmerksomhet i lesingen, engasjerer evnen til å legge merke til detaljer og, med en viss kreativitet, å trekke linjer mellom dem. Hvordan kan Markus, med sin særegne stil, fordype vår forståelse av adventstiden og ledsage vår vandring gjennom den?
Begynnelsen i slutten
Thomas Merton skriver:
The Advent mystery is a mystery of beginning: but it is also the mystery of an end. The fullness of time is the end of all that was not yet fullness. It is the completion of all that was still incomplete, all that was still partial. It is the fulfillment in oneness of all that was fragmentary. The Advent mystery in our own lives is the beginning of the end of all, in us, that is not yet Christ. […] Advent for us means acceptance of this totally new beginning. It means a readiness to have eternity and time meet not only in Christ but in us, in Man, in our life, in our world, in our time. If we are to enter into the beginning of the new, we must accept the death of the old. The beginning, therefore, is the end. We must accept the end, before we can begin. Or, rather, to be more faithful to the complexity of life, we must accept the end in the beginning, both together.[1]
De to adventssøndagene som gir oss en Markus-tekst, knytter sammen slutten og begynnelsen av evangeliet. Den første søndagen leser vi det siste Jesus sier i sitt offentlige virke, rett før lidelseshistorien begynner. Det er slutten av begynnelsen og begynnelsen på slutten. Annen søndag i advent får vi de aller første versene av evangeliet, der hvor det hele begynner, med den siste av profetene: Johannes døperen.
Advent er nettopp den tiden hvor enden og begynnelsen møtes. Første søndag i advent fortsetter den bevegelsen vi har vært i siden de siste søndagene i forrige kirkeår. Vi ser mot verdens ende, mot det punktet hvor tid og rom slik vi nå kjenner dem skal opphøre og føres til sin fullbyrdelse. Slik går vi inn i det nye, inn i en ny begynnelse.
Den første teksten, startskuddet for advent, er et kall til å våke. Det gjentas fire ganger i løpet av de fire versene:
«Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. Det er som med en mann som skulle utenlands: Da han forlot huset, overlot han ansvaret til tjenerne og ga oppgaver til hver og en, og til dørvokteren ga han påbud om å våke. Så våk da! For dere vet ikke når husherren kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen. Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende. Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» (Mark 13,33–37)
I advent inviteres vi til på ny å samle oss om det vesentlige, til å skjerpe sansene, til å være årvåkne. Det er også en tid for tålmodighet og tillit, mens vi venter på noe vi tror og håper skal komme, men som vi ennå ikke kan se. Slik er det også når vi leser Markusevangeliet: Vi må være oppmerksomme og våkne, for vi vet ikke når vi kan snuble over noe som viser seg å være relevant. Vi må også være tålmodige og utholdende i møte med en tekst som kanskje ikke gir oss alt ved første gjennomlesning. Markus hjelper oss å dyrke disse holdningene.
En begynnende begynnelse
«Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.» (Mark 1,1). Archê. Begynnelse, opphav, prinsipp. Slik åpner Markus. Det er det samme ordet vi finner i starten av Johannesevangeliet: «I begynnelsen, i opphavet,» som et ekko av de første ordene i den første boken i hele Bibelen. En begynnelse som peker både bakover og fremover. Advent er en slik begynnelse. Den peker både fremover mot Herrens komme i herlighet og bakover til hans første komme til jorden.
Denne begynnelsen fortsetter gjennom hele evangeliet, helt til det slutter med en ny begynnelse: Den tomme graven. Benediktineren David-Marc d’Hamonville påpeker at Markus ofte skriver at Jesus eller en annen person «begynte» (êrxato), å gjøre noe.[2] Det er selvfølgelig «bare» en grammatisk konstruksjon, men det preger teksten. Vi tas med inn i noe som er i ferd med å utfolde seg, noe som begynner.
Markus’ første kapittel nevner også flere elementer som tilhører kristenlivets begynnelse: Skriftens ord (1,2–3), omvendelse (1,4.15), dåp (1,4–5.8–11), bekjennelse (1,5), syndsforlatelse (1,4–5), Ånden (1,8.10.12), åndelig kamp (1,12–13), forkynnelse av Evangeliet (1,4.14–15), tro (1,15), kall (1,17.20), etterfølgelse (1.18–20). Markus forteller ikke om Marias svangerskap og forløsning, men han retter vår oppmerksomhet mot Kristi legemes tilblivelse, dets fødsel: Hvordan Kirken blir til, hvordan Kristus fødes ved at de kristne blir født på ny av vann og Ånd.
Selv om advent har en annen karakter enn fasten, er det like fullt en tid hvor vi inviteres til igjen å minnes vårt kall som kristne. Vi forbereder oss til den kommende høytid og til Kristi endelige komme ved å bli oss bevisste de punktene hvor vi kommer til kort, be om tilgivelse, forsøke å gjøre bot, og ta imot nåden til å forvandles til det bilde vi er skapt til å være. Det er en tid hvor vi trekker oss litt tilbake og fokuserer på det som er virkelig viktig.
Johannes døperen og Jesus selv er begge i ødemarken i det første kapitlet av Markus, og Jesus trekker seg med jevne mellomrom tilbake fra mengden, og inviterer med seg disiplene sine, for å be og for å undervise dem. Et vendepunkt i hele evangeliet finner vi i kapittel 8, hvor Peter bekjenner at Jesus er Messias, og Jesus straks etterpå avslører hvilken skjebne som venter ham og kaller disiplene til etterfølgelse:
Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel? For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.» (Mark 8,34–38)
Vi finner igjen endetids-temaet og Kristi endelige komme. Etterfølgelsen har et mål. Merton knytter dette til adventens mysterium:
The secret of the Advent mystery is then the awareness that I begin where I end because Christ begins where I end. In more familiar terms: I live to Christ when I die to myself. I begin to live to Christ when I come to the “end” or the “limit” of what divides me from my fellow man: when I am willing to step beyond this end, cross the frontier, become a stranger, enter into the wilderness which is not “myself”, where I do not breathe the air or hear the familiar, comforting racket of my own city, where I am alone and defenseless in the desert of God.[3]
[1] Thomas Merton: «Advent: Hope or Delusion» i Meditations on Liturgy (Oxford: Mowbray, 1976), 48–50.
[2] David-Marc d’Hamonville, Marc: l’histoire d’un choc (Paris: Les Editions du Cerf, 2019), 16.
[3] Merton, «Advent: Hope or Delusion,» 50.
