I følge med Markus

I det liturgiske år B er det fra Markus vi henter evangelietekstene for søndager og festdager, supplert med tekster fra Johannes. Grunnen til at Johannes må trå til, er at Markus er det korteste av alle de fire evangeliene, betraktelig kortere enn både Matteus og Lukas.

Lenge ble Markus ansett som en forkortet og gjerne litt dårligere versjon av Matteus, og det er sant at de to har mye til felles. I nyere tid er det imidlertid blitt mer utbredt å anta at dette er fordi Matteus brukte Markus som en av sine kilder, heller enn at Markus kortet ned Matteus. Markus antas også å være det tidligste av de fire.

Selv om Markus-forskningen har hatt en oppsving i bibelfagmiljøer, er dette evangeliet kanskje det minst kjente av alle. Mange av de mest elskede fortellingene og Jesus-ordene vi kjenner fra Matteus og Lukas mangler. Markus har gir oss hverken saligprisningene, Fadervår eller lignelser som den bortkomne sønn, den barmhjertige samaritan eller sauen som ble funnet igjen. Tegn og taler fra Johannes, slik som vin-underet i Kana og oppvekkelsen av Lasarus, undervisningen om brødet fra himmelen, vintreet og grenene eller å bli født på ny av vann og Ånd forekommer heller ikke.

Hva er så Markus’ særpreg?

For det første en egen stil: Ordknapp og, til å begynne med, preget av en handlingsmettet atmosfære hvor Jesus beveger seg raskt fra sted til sted, utfører en rekke mektige gjerninger og viser seg som en person med autoritet og kraft. Deretter sakker tempoet ned etter hvert som vi nærmer oss lidelseshistorien.

Mange kommentatorer mener at Markus’ grunntema er spørsmålet om Jesu identitet: Hvem er han? På tre viktige punkter i teksten, helt i begynnelsen, midt i og helt mot slutten, presenteres evangelistens syn på hvem Jesus er:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. (1,1)

Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» (8,29)

Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (15,39)

Vi som lesere inviteres til selv å ta stilling til dette spørsmålet og så å ta konsekvensene av vårt svar. En av de få lignelsene Jesus forteller i dette evangeliet, den om såmannen og hvordan såkornets skjebne blir på de ulike stedene det faller, kan fungere som en nøkkel: Hvordan tar jeg imot evangeliets budskap?

Et annet tema som kan spores i Markus er det som handler om å mislykkes, å bli misforstått og forkastes. Jesus fremstår på mange måter som en mislykket og forkastet profet. Nokså tidlig i fortellingen merkes en voksende motstand, og hans egne disipler forstår mindre og mindre. Når Jesus til slutt dør, er det alene, med et skrik som uttrykker en følelse av gudsforlatthet. Brendan Byrne SJ kommenterer:

Differently from Matthew and Luke, Mark opens up the possibility of a fruitful and deeply human via negativa in Christianity–a readiness to confront absencce and, is some sense, chaos, somthing that comes across to many people as a distinct gift. […] I have the feeling that this preparedness to confront absence and, in some sense, chaos is Mark’s gift. (A Costly Freedom, xi)

Noen spørsmål å ha i bakhodet mens vi vandrer gjennom året med Markus, kan være:

• Hvem er Jesus? Hvem sier folk at han er? Hvem er han for meg?
• Hvilke konsekvenser får mitt bilde av Jesus for mitt liv? Min bekjennelse som kristen, hvordan preger den min måte å leve på?
• Hvordan forholder jeg meg til konsepter som styrke/svakhet, vellykkethet/mislykkethet, aksept/avvisning?
• Hvilke tegn ser jeg på Guds virke gjennom Jesus i mitt liv?
• Hva betyr det at Guds rike får vokse? Hvordan ser jeg for meg at det skjer?
  

 

Kilder:

Brendan Byrne SJ, A Costly Freedom: A Theological Reading of Mark’s Gospel (Liturgical Press, Collegeville/Minnesota, 2008)

John R. Donahue SJ og Daniel J. Harrington SJ, Sacra Pagina: The Gospel of Mark (Liturgical Press, Collegeville/Minnesota, 2002)

David-Marc d’Hamonville, Marc: L’histore d’un choc (Les Éditions du Cerf, Paris, 2019)

Rowan Williams, Meeting God in Mark (SPCK, London, 2014)