Lys (2): Den hellige Dominikus
Da den salige Jordan av Sachsen, Dominikus’ etterfølger som Ordensmagister for den nyopprettede Prekerordenen, skulle skrive ned sin beretning om hvordan Ordenen ble stiftet, skrev han ikke et Vita et opera Sancti Dominici eller noe slikt. Han skrev en Libellus de principiis Ordinis Praedicatorum, en liten bok om Prekerordenens begynnelse. Ikke fordi han manglet hengivenhet til sin åndelige far og Ordenens grunnlegger, det vitner andre av hans skrifter om, men fordi han var klar over at det (som kjent) er få ting her i verden som er én manns verk alene.
Dominikanerne lider iblant litt av mindreverdighetskomplekser når de ser hvor kjente og kjære figurer som Frans av Assisi og Ignatius av Loyola er blitt. Dominikus etterlot seg hverken særlig mange sjarmerende fioretti eller utførlige nedtegnelser om åndelig vekst og veiledning. Han etterlot seg en gruppe brødre og søstre som selv hadde ansvar for å gi videre til nye generasjoner det Gud hadde betrodd dem gjennom Dominikus’ ledelse. Muligens ble det slik vanskeligere å bruke ham som merkevare i markedsføringen, men det vitner i alle fall om at han hadde stor tillit både til budskapet og til budbærerne.
Det er noe litt befriende ved en slik skytshelgen. Det er noe inspirerende i en mann som er så oppslukt av det han brenner for at han ikke trenger å bekymre seg for sin egen posisjon. Det var nok sikkert en hel del politikk og byråkrati involvert da Ordenen ble stiftet, Dominikus var ikke ukjent med slikt, men minnet som er blitt bevart, er av en mann som visste å samarbeide med andre. Styreformen i Ordenen, som er et av dens mest karakteristiske trekk, vitner også om en tankegang basert på tillit til ord og tanke, til dialog, til å finne veien fremover sammen, til å la alles stemmer høres, tillit til at det er mulig å la seg overbevise og se ting fra andre synsvinkler enn sin egen. Iblant kan en da også oppdage at andre kan la seg overbevise om en lar være å skrike, men ydmykt presenterer det en tror på.
O Lumen Ecclesiae,
Doctor Veritatis,
Rosa patientiae,
Ebur castitatis,
aquam sapientiae
propinasti gratis,
Praedicator gratiae,
nos iunge beatis.
O, Kirkens lys,
Sannhetens lærer,
tålmodighetens rose,
kyskhetens elfenben,
visdommens vann
lot du fritt strømme frem,
nådens forkynner,
forén oss med de salige.
(Prosesjonsantifon til den hellige Dominikus)
