Ørkenens «best supporting male actor»
I fastetiden leser vi oss gjerne gjennom 2–5 Mosebok, og følger Israelittene på sin vandring gjennom ørkenen mot det lovede land. Her finner vi våre faste-helter: Moses, den litt motvillige lederen med manglende selvtillit. Aron, hans bror, tydeligvis flinkere til å tale, men ikke like sterk og målrettet som Moses. Mirjam, søsteren deres, en driftig, musikalsk profetinne. Josva, Mose trofaste tjener og utpekte etterfølger. En tredjedel inn i 4. Mosebok, i et kritisk øyeblikk, dukker imidlertid en ofte glemt helt opp: Kaleb, sønn av Jefunne, som vi kunne kalle fortellingens best supporting male actor.
Israelittene har slått leir ved Kadesj i Paran-ørkenen, og er klare til å innta landet. Før de setter i gang, sender Moses ut en gruppe speidere, én fra hver stamme, som skal bese landet og finne ut hvordan det er og hva slags innbyggere de har med å gjøre. Det er blant disse Kaleb befinner seg, som representant for Juda stamme, den stammen som senere skal bære både kong David og Jesus (jfr. 4 Mos 13,1–26).
Når speiderne er tilbake har de både gode og dårlige nyheter (jfr. 4 Mos 13,27–29). De gode er at landet er akkurat så fantastisk som Herren har sagt. De dårlige er at lokalbefolkningen er så stor og sterk og mektig at det nok dessverre vil være helt umulig for israelittene å innta landet. Beklager, Moses, men her har du nok bommet litt. Det bygger seg opp til tidenes antiklimaks. De har strevet og kranglet seg frem, ut av Egypt og gjennom ørkenen, alt med dette målet for øye. Nå står de der på terskelen, men utfordringen er rett og slett for stor. Det var for godt til å være sant.
Enter Kaleb: «Kaleb roet ned folket foran Moses. «Kom, så går vi opp og inntar landet!» sa han. «Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!»» (4 Mos 13,30)
De andre speiderne lar seg imidlertid ikke imponere:
Men de mennene som dro opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.» De satte ut rykter blant israelittene om landet de hadde utforsket. De sa: «Det landet vi dro gjennom og undersøkte, er et land som fortærer dem som bor der. Og alle folkene vi så, var storvokste menn. Der så vi kjemper også – anakittene hører til kjempene. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også.» (4 Mos 31,31–33)
Ved begynnelsen av kapittel 14, er krisen et faktum:
Da brøt menigheten ut i høye rop, og folket gråt den natten. Alle israelittene klaget til Moses og Aron. Hele menigheten ropte til dem: «Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen. Bare vi hadde fått dø! Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» Og de sa til hverandre: «Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!» Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet. Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som begge hadde vært med og utforsket landet, flerret klærne sine og sa til hele Israels menighet: «Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. Deres skygge har vendt seg bort fra dem, men Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!» Men hele menigheten ropte at de skulle steines. (4 Mos 14,1–10a)
De har vært der før. Folket gjør opprør, Moses blir fortvilet, Herren mister tålmodigheten og foreslår å bare utslette dem alle sammen og starte på nytt igjen med Moses, for nå er det virkelig nok! Moses minner Herren om at det tross alt ville stille Herren selv i et litt dårlig lys, og har han ikke dessuten selv sagt at «Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og lovbrudd, men lar ikke den skyldige slippe straff. Han straffer barna i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd.» (4 Mos 14,18). Så han ber Herren «Tilgi i din store trofasthet den synden dette folket har gjort, slik du har tilgitt dette folket helt fra Egypt og til nå.» (4 Mos 14,19). Og Moses får det som han vil. Nesten.
Herren utsletter ikke folket, men sverger at hvis de ikke vil ha landet, så skal de da for all del slippe. Ingen av disse som klaget og vek unna skal få komme inn. Tilbake i ørkenen med dem, og der skal de virre rundt i førti år, inntil hele den generasjonen er borte. Barn og barnebarn, derimot, de skal få innta landet (jfr. 4 Mos 14,20–35). Og så Kaleb. For «Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og etterkommerne hans skal få innta det.» (4 Mos 14,24).
Vi vet jo at også Josva, Nuns sønn, fikk være med. Ja, det er han som følger etter Moses som folkets leder. Boken som forteller om da israelittene inntok landet, bærer hans navn. Kaleb nevnes igjen et par ganger, men forsvinner ellers stille ut av historien. Kanskje er det nettopp derfor det er han, og ikke Josva, som løftes frem her. Dette er hans øyeblikk.
Kaleb har et litt usikkert opphav. Han representerer Juda stamme, men det kan virke som om han er av blandet opprinnelse. 4 Mos 32,12 sier at han er av Kenas slekt, en slekt som et sted knyttes til innbyggerne i Kanaan, et annet sted til Esau. Jødisk tradisjon har kommet med ulike forklaringer på hvordan dette henger sammen. Navnet hans betyr «hund», noe som kan tydes både negativt og positivt, men kanskje helst negativt. Tradisjonen har imidlertid også tolket det som et sammensatt navn, kol-lev, helhjertet eller trofast. Han er altså en litt mysteriøs figur, som det ikke er lett å få tak på. Men han er helstøpt, han er til å stole på, og han kjenner sin plass. Han prøver ikke å stjele rampelyset fra Josva, han gjør det han har å gjøre, og gjør det skikkelig.
Kaleb er en som oppmuntrer andre til å tro at de faktisk kan gå inn i det nye, det de selv tror de ikke makter. Ikke fordi han har overdrevne ambisjoner på noens vegne, men fordi han har tillit til Guds løfte og Guds hjelp til å gjøre det Gud ber om. Kaleb kan støtte og løfte frem. Kaleb kan dele sin entusiasme, ikke for å få andre til å gjøre det han selv vil, men for å få dem til å våge det de selv egentlig vil og det Gud kaller dem til. Han er en supporting actor.
Hvor mange har ikke overvunnet sin frykt og våget å gå inn i det Gud ville gi dem fordi de har hatt en Kaleb i ryggen. Kaleb som skaffet nødvendig informasjon, som la forholdene til rette, som trodde på dem og enda mer på Gud og det Gud vill gjøre i dem?
Kan vi vie et øyeblikk i fastetiden til å oppdage hvem som har vært vår Kaleb da vi trengte en, og kanske også oppdage en Kaleb i oss selv?