Skip to content

Saligprisningene

Saligprisningene setter fokus på en rekke tilstander mennesker kan befinne seg i, holdninger eller egenskaper de kan ha, ting som kan skje med dem. Flere av dem tilhører kategorier de fleste kristne føler seg programforpliktet til å utrydde. Vi er i beste fall ambivalente til fattigdom, både åndelig og materiell. Vi ønsker ikke at noen skal sørge og gråte. Vi vil ikke at noen skal behøve å hungre og tørste hverken for mat, drikke eller rettferdighet, og vi vil i alle fall ikke at noen skal bli ydmyket, forfulgt, hånet eller baksnakket. «Stakkars deg!» sier vi. «Salig er du!» sier Jesus. Det er et paradoks.

I Matteus kapittel 5, i innledningen til saligprisningene, leser vi at «Jesus så folkemengden». Tidligere, i kapittel 4, har han invitert mennesker til å begynne å se på en ny måte, å «skifte sinn», metanoeite, omvend dere! Å begynne å se «salig» der hvor vi vanligvis ser «stakkar» er en del av denne omvendelsen. Hvis vi kan lære å beundre heller enn å forakte, blir vi kanskje selv etter hvert mer barmhjertige og ydmyke, mer i stand til å skape fred.

Det er selvfølgelig viktig å legge merke til at Jesus også oppgir grunnen til han kaller disse menneskene salige. Han forherliger ikke elendighet. De som sørger er salige for de skal trøstes. De som hungrer etter rettferdighet skal mettes, og de som blir forfulgt får himmelriket i lønn. De ydmyke, barmhjertige fredsstifterne har det ikke så lett, men det er verdt det. Får vi tro.

Videre er Jesu utsagn ikke imperativer. Han sier ikke «bli fattig i ånden!» eller «rens hjertet ditt!» Han bare konstaterer at de som er i disse tilstandene er salige. En annen del av omvendelsen er kanskje å oppdage at vi faktisk er i en forfatning, på en eller annen måte, hvor vi trenger å ta imot noe. At saligheten vår er forankret i noe utenfor oss selv og bortenfor vår til enhver tid aktuelle situasjon. Kanskje vil vi da slutte å late som om det er annerledes. Vi kan gjerne være de som trøster og metter, være blant dem som sørger for at retten til slutt seirer og himmelriket kommer, men vi vil også måtte akseptere å være de som trenger å bli trøstet og mettet.

Jesus kommer ikke med en ovenfra-og-ned-holdning. Det hender han synes synd på folk, men ikke her. Han presenterer heller ikke et endimensjonalt bilde av saligheten. Saligprisningene er knyttet til hverandre og trekker i samme retning, men de er ikke bare ulike ord for en identisk virkelighet. Å ha et rent hjerte og å sørge kan henge sammen, men de er ikke det samme. Det er en mengde Jesus ser på. En mengde som består av enkeltpersoner som ikke er like.

Saligprisningene gir en visjon, et blikk på virkeligheten, som utfordrer og som oppmuntrer. De fleste av oss trenger begge deler.