Og vi så hans herlighet

Vi har allerede sett hvordan Johannes i sin intro til fortellingen om Jesus alluderer til Guds-åpenbaringen på Sinai og hvordan Moses fikk se Herrens herlighet. Dette er dog ikke den eneste referansen til Det gamle testamente i Johannesprologen.

«Glory is a familiar concept from the Old Testament which refers to the splendor or majesty or overwhelming weightiness of the divine presence. It is in order to note that doxa, or radiance, is regularly associated with Wisdom as well (see Wisd. Sol. 6:12; 7:10; 7:26; 9:10).» (B. Witherington, John’s Wisdom, s. 55).

De helt første versene av prologen sender oss tilbake til begynnelsen, da Gud i sin første skaperakt kalte lyset frem, skilte det fra mørket og ga dem sine respektive navn: dag og natt (1 Mos 1,1–5). Guds herlighet åpenbares i skaperverket.

I Salme 19,2–3 hører vi at «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort. Dagen lar sin tale strømme til dag, natt gir sin kunnskap til natt.» Noen vers litt senere i samme salme brukes i liturgien i forbindelse med jul, for å tale om Ordets komme fra Faderen: «I himmelen har han reist et telt for solen, lik en brudgom går den ut av sitt kammer. Den gleder seg som en helt til å løpe sin bane.» (5–6). Solen og brudgommen blir her bilder på Kristus som kommer fra himmelen til jorden. Det interessante er at så går salmen over i en lovprisning av Guds Lov, som «gir den uvitende visdom» (9–15):

Herrens lov er fullkommen, den fornyer livet.
Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom.
Herrens påbud er rette, de gjør hjertet glad.
Herrens bud er klart, det gir øynene lys.
Frykten for Herren er ren, den varer til evig tid.

Herrens dommer er sanne, rettferdige er de alle.
De er mer verdt enn gull, skinnende gull i mengder,
de er søtere enn honning, ny og rennende honning.

Gjennom dem blir din tjener advart. Det gir stor lønn å holde dem.
Hvem kjenner sine egne feiltrinn? Frikjenn meg for dem jeg ikke vet om.
Spar din tjener for hovmod, la det ikke få meg i sin makt!
Da er jeg hel og fri for store synder.
Måtte mine ord og hjertets tanker være til glede for deg,
Herre, min gjenløser og min klippe!

I Ordspråkene taler Visdommen om seg selv i lignende ordelag: «Jeg, Visdommen, bor sammen med klokskap; kunnskap og omtanke finnes hos meg. Å frykte Herren er å hate det onde. Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale. Råd og klokskap hører meg til, jeg er innsikt, jeg har styrke.» (8,12–14). Senere i samme kapittel får vi så vite at:

Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider. Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til. Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og marken og landjordens første støvkorn. Jeg var der da han grunnfestet himmelen og risset opp himmelranden over dypet, da han ga kraft til skyene der oppe og kildene i dypet fikk styrke, da han satte grense for havet så vannet stanset der han befalte, da han risset opp jordens grunnvoller. Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene. (8,22–31)

Guds visdom og herlighet som viser seg i skaperverket og som senere kom til uttrykk i pakten med Israelsfolket og alt som hørte den til, er det de vise menn får se når de kommer for å hylle det nyfødte barnet. Guds nærvær. Lyset som er menneskenes liv. Det stråler også i vårt mørke, om vi enn bare ser glimt av det, og det inviterer oss til å ta det imot.