I anledning minnedagen for den hellige Hieronymus, deler vi en refleksjon om bibeltolkning og livstolkning:

 

I sentrum

Den ortodokse teologen John Breck skriver i sin bok Scripture in Tradition om hvordan mange av Bibelens tekster er strukturert i konsentriske mønstre. Forfatterne benytter seg av retoriske figurer som parallellisme eller kiasme (chiasmus), hvor de enkelte elementer av en tekst svarer til hverandre på en måte som skaper en spesiell bevegelse. Et eksempel finner vi i Markus 1,21–28:

 

A. Så kom de til Kapernaum, og da det ble sabbat, gikk han inn i synagogen og underviste. 

B. Alle var slått av undring over hans lære,
for han lærte dem med myndighet
og ikke som de skriftlærde.

            C. Nå var det i synagogen deres en mann med en uren ånd. 

D. Han satte i å rope: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret?
Er du kommet for å ødelegge oss? 

                       E. Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!»  

         D.* Men Jesus truet ånden og sa: «Ti stille og far ut av ham!» 

         C.* Og den urene ånden rev og slet i mannen, skrek høyt og fór ut av ham. 

B.* Alle ble forferdet; de snakket i munnen på hverandre og sa: «Hva er dette?
En ny lære – og med myndighet!
Han befaler til og med de urene åndene, og de adlyder ham.»  

A.* Og ryktet om ham kom straks ut overalt i hele Galilea-området.

 

Det korte stykket er bygget opp ved at elementer i A* svarer til elementer i A, B* til B og så videre, slik at det blir en slags sirkel-bevegelse rundt den midterste setningen E.

Brecks kanskje viktigste poeng er at når teksten er strukturert på den måten, kan den ikke leses bare rett igjennom fra begynnelse til ende i den tro at hovedsaken kommer til slutt, eventuelt helt først. Nei, det sentrale i teksten er, ja nettopp, det sentrale, det som står i sentrum. Han skriver:

Chiasmus is a rhetorical form developed on the basis of parallelism. But it takes parallelism an important step further by creating a movement that is in essence concentric. Although any passage reads in linear fashion, from beginning to end, it can also incorporate another movement: from the exterior to the interior, from the extremities toward the center. In this way, meaning is developed from the beginning and end of the passage toward the middle. Accordingly, the ultimate meaning of a chiastically structured passage is expressed not at the end, in what we understand to be the “conclusion.” The real meaning or essential message of the text is to be found rather at its center. (Scripture in Tradition, s. 93)

I eksemplet over er det ikke det at Jesus ble kjempeberømt som er essensen av det hele, men nettopp hans skjulte identitet som den urene ånden avslører i den midterste setningen: «Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» 

Det Breck sier om å tolke bibeltekster kan kanskje også sies om våre forsøk på å tolke og forstå våre egne liv. Det er ikke alltid at det viktigste eller mest sentrale kommer til slutt. Det er ikke sikkert at det gjelder å komme seg fortest mulig til siste linje for å forstå noe. Det er heller ikke gitt at utgangspunktet bestemmer alt. Ofte er bevegelsen mer sirkulær enn lineær. Det gjelder i alle fall i det åndelige liv, men selv på det biologiske planet er det en del elementer i alderdommen som tilsvarer elementer i barndommen og dermed danner en slags inclusio.

Dette betyr selvølgelig ikke at begynnelsen og slutten av en tekst – eller et liv – er uvesentlig. Tvert imot. Vi må ha helheten, vite hvor den begynner og hvor den slutter, for å se hvordan teksten er bygget opp og hva som blir stående i midten. Hva som virkelig har vært sentrum i et menneskes liv, er det først mulig å avgjøre med sikkerhet når det livet er over. Vi bør være varsomme med våre for-dommer.

Litt senere i kapitlet, kaster Breck dessuten ut ideen om at slike konsentriske strukturer kan være en integrert del av menneskets måte å tenke og uttrykke seg på.

Modern writers are unaware that they are composing their works both linearly and chiastically. This is because we are no longer familiar with the chiastic “flow” that is natural to the human mind as it attempts to express ideas. But consciously or unconsciously, writers use chiasmus to express their thoughts. […] The ubiquity of chiasmus suggests that the human mind itself “thinks” in terms of concentric parallelism. Chiasms may in fact be what structuralists call “deep structures.” Like historical narrative and certain forms of myth, the literary form itself may be inscribed in the human brain. In other words, whether we realize it or not, we all tend to think chiastically. We express meaning from beginning to end, from A to Z; but we also express meaning in terms of the concentric parallelism that constitutes the particular rhetorical form known as chiasmus. (Scripture in Tradition, s. 94)

Slike refleksjoner kan være nyttige å ha med seg inn i en dialogsituasjon. Å lytte betyr å ta inn alt som blir sagt og forsøke å skjelne hva som egentlig er det sentrale i budskapet. Noen ganger er kanskje ikke engang avsenderen klar over hva som dypest sett formidles eller hva han eller hun forsøker å formidle. Viktige nøkler kan befinne seg på andre steder i samtalen enn vi tror.

I blant kan det være fristende å koble fra eller koble ut en liten stund. Vi tror vi vet hva som kommer. Vi tror vi har sett hvor dette går hen. Vi har hørt det før. Risikoen er at vi går glipp av et vesentlig poeng som hele resten av ordflommen rant mot og beveget seg ut fra. Dermed misforstår vi hva som egentlig kommuniseres.

Å lese og tolke bibeltekster med tanken om konsentriske strukturer i bakhodet kan åpne våre øyne for nye fasetter av budskapet. Å lese og tolke våre egne liv, og å møte våre medmennesker på samme måte, kan åpne oss for helt nye innsikter om oss selv og gi en dypere forståelse for andre. Tekstanalyse kan brukes til så mangt!