Veni Pater pauperum

Hva betyr det å miste en far? Hvordan oppleves det å bli farløs? Om det er i biologisk eller åndelig forstand, eller begge deler på en gang, berører det dype sjikt i et menneske, både i det ytre og det indre.

De farløse, som enkene, har en særlig plass i de jødiske Skriftene. Vi finner dem igjen både i Loven, Profetene, Salmene og de andre skriftene. Guds folk skal ikke plage og undertrykke enker og farløse, heter det i Loven (2 Mos 22,22), og profetene er ikke sene med å minne dem om det (f.eks. Jer 7,6). Når Job vil bevise sin rettferd og uskyld, er omsorgen for enker og farløse noe av det han nevner (Job 31,17–18). Hva mer er, Herren selv har en særlig omsorg for dem. Herren «holder enker og farløse oppe» (Salme 146,9).

Enker og farløse er i bibelsk forstand ikke bare de som har mistet en av sine kjære, som ikke lenger har en å snakke med ved middagsbordet, en som leser høyt eller er med på å leke, en som setter grenser og bidrar til vekst. Uansett hva man måtte mene om patriarkalske strukturer, er farløse i Bibelen noe mer spesifikt enn bare foreldreløse i moderne forstand. Enker og farløse er de som har mistet den som ga dem beskyttelse, livsgrunnlag og status i samfunnet. Ordene er synonyme med forsvarsløse.

Ordet «Far» gjennomtrenger hele Jesu avskjedstale i Johannesevangeliet. Jesus «visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far», for å gjøre i stand et sted for disiplene hos ham, i hans hus hvor det er mange boliger. Han, Jesus, har vært i fars sted for dem denne tiden de har hatt sammen, de som hadde forlatt alt og fulgt ham. Han har oppdratt og undervist dem, vært deres faste referansepunkt og gitt dem trygghet og identitet. Han har vist dem Faderen. «Den som har sett meg, har sett Far.» Men nå skal han forlate dem. Og «sorg har fylt deres hjerte».

Ja, sier han, «dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.» «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn.» «Jeg lar dere ikke farløse tilbake.» Det Jesus har gjort for dem, hans rolle som bindeledd til Faderen, skal nå ivaretas på en ny måte: «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd». 

Ånden, som er bærer av så mange titler: Talsmann, Trøster, Hjelper, påkalles også i pinsesekvensen Veni Sancte Spiritus som Pater pauperum, de fattiges Far, «far for slekt så arm og ring», far for dem som ingen og ingenting har.

Herren er en spesiell støtte og hjelper for enker og farløse nettopp fordi de ikke har noen annen å falle tilbake på. Gud er den siste instans, det grunnlag som aldri forsvinner, som står der som kilde til alle menneskelige beskyttere og forsørgere, og som består når de før eller siden forlater oss.

Ånden bringer den Guds faderkjærlighet Jesus forkynte inn i dypet av våre hjerter. «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.» Ånden skal bli hos oss for alltid. Om vi er farløse eller enker i bokstavelig forstand eller ei, har vi denne tryggheten. Vi er ikke alene. I en verden som kan virke kaotisk og i opprør, er det kanskje et ord å ta til seg for noen og enhver.

 

Kom, o Hellig Ånd, hit ned
Lysets stråle til oss led
fra din høye helligdom.

Far for slekt så arm og ring!
Gode gavers giver, bring
lys i våre hjerters rom.

Du, som vet å trøste best,
sjelens venn og milde gjest,
svale tilflukts åpne dør,

hvile for hver tynget mann
kjølig under solens brann,
lindring når vårt hjerte blør.

Salighetens lys, treng inn!
Fyll til dypest bunn hvert sinn
som i tro mot deg er vendt.

Uten lys fra guddoms vell
eier ingen i seg selv
noe som for deg er rent.

Avtvett urenhetens spor,
kveg med dugg den tørre jord,
rens og hel de syke sår.

Bøy alt det som stivnet til,
smelt det frosne ved din ild,
led du den som veiløs går.

Skjenk hver sjel som på deg tror,
hver som liter på ditt ord,
dine gaver, syv i tall.

Kraft til enden du oss unn
og en salig oppbruddsstund.
Oss til evig glede kall!