Når det vidunderlige blir til virkelighet: Munk Robert in memoriam

Det er lørdag ettermiddag. I Oslo sentrum hersker nervøs travelhet. Om noen timer stenger butikkene, de siste innkjøp må gjøres. Tross alt mas og bråk rundt meg befinner jeg meg i en tilstand av andektig forventning. Jeg skal tilbringe en uke i stillhet og avsondrethet i en liten hytte langt inne i Telemarks skoger.

Ryggsekken henger tungt på ryggen, selv om jeg bare har med det aller nødvendigste: sovepose, treningsdress, undertøy, såpe og tannbørste, mitt breviar, en god bok og skrivesaker. Takk og lov at jeg puttet ned en lommelykt. Hos Robert munk, som bygdefolket kaller cisterciensermunken, er det ikke elektrisk lys, ikke rennende vann, ikke en gate, ingen bygning av sten …

På vei til stasjonen blir jeg tilsnakket av en ung man. Kroppen hans vitner om et liv på gaten, herjet av stoff.” Er De Elisabethsøster?” spør han. Jeg forteller ham at jeg er Dominikanerinne, hvorpå han stolt forteller meg at han er døpt katolsk og at Elisabethsøstrene i Tromsø alltid var så gode mot ham. Som for å understreke sannhetsgehalten i det han sier, gjør han gjentatte ganger korsets tegn. Selv om den unge mannen ikke akkurat ser” velstelt” ut, kjenner jeg glansen i øynene hans. Hvis jeg i min nonnedrakt virker nærmest eksotisk på mine omgivelser, så representerer jeg for ham varme og nærhet, ja endog trygghet. Og så går han sammen med meg og forteller om” gode gamle dager” da han var ministrant og til og med kjente biskopen personlig. Ja, det er fortid, men minnene har han bevart som en hellig skatt i sitt hjerte. Når vi tar avskjed, føles det som om vi er gamle kjente.

 

Mitt eventyr

Jeg ankommer bussterminalen til tiden og kan endelig legge fra meg den tunge ryggsekken. Varmen i bussen gjør meg godt, og på en måte gleder jeg meg til den tre timer lange reisen, som bringer meg nærmere ønsket jeg har hatt i lengre tid om radikalt å trekke meg tilbake fra alt. Når bussen setter seg i bevegelse, føler jeg meg minst like stolt som en oppdagelsesreisende som vil gå over Nordpolen. Jeg fornemmer at dette blir mitt eventyr.

Jeg kikker ut av vinduet og ser hvordan snøen daler fint og stille fra himmelen. Det mørkner. Vil munken møte meg på bussholdeplassen? Vil jeg overhode finne veien til klosteret selv? Intet skilt vil vise vei. Der oppe i fjellheimen i Telemark er skogene endeløse.

Mine medsøstre har uttrykt sin bekymring over om jeg kanskje ikke vil klare å gå den lange veien til klosteret. Jeg husker ikke lenger hvor mange kilometer det er. Det er sikkert elleve år siden jeg gikk denne veien, men da var det sommer og dessuten midt på dagen.

Mine medsøstre hadde også tenkt seg muligheten av at jeg kanskje ikke ville holde ut det asketiske livet og kulden der oppe mer enn en dag. Deres argumenter kom av ekte omsorg, og jeg tar dem alvorlig.

Likevel minnes jeg bildet av trappen, som den hellige Johannes av Korset gjerne brukte:

” Når den som går opp trappetrinnene ikke lar dem igjen bak seg, ett trinn etter det andre, men vil bli stående på et trinn, kommer han aldri opp og når aldri frem til det behagelige og fredelige rom, som er hans mål.” [Karmel II. 12,5].

Ettersom jeg i årevis har lengtet etter en gang å tilbringe litt tid på Hylland, som klosteret heter, er jeg beredt til å påta meg eventuelle påkjenninger og også å gå opp de siste trinn. Dessuten er jeg overbevist om at den gode Gud er med meg på veien og vil gi meg de krefter jeg trenger.

På Kongsberg stopper bussen. Ti minutters pause! Den unge, vennlige sjåføren spør meg om jeg vil ha en kopp varm kaffe. Om jeg vil!

Velgjørende smaker det varme, sorte vannet fra termosen, som den edle giver kalte kaffe. I dag ville alt ha smakt godt, tror jeg.

 

Hvordan Gud leder oss mennesker

Bussen ruller videre og jeg tenker på Robert Kevin Anderson og hans vidunderlige livshistorie, som han for kort tid siden gjenga for meg: født i Connecticut, USA, hans far var av svensk opprinnelse, hans mor hadde irske aner. Allerede som liten gutt leste han fra Bibelen for sin bestemor. De beste vennene var en nabofamilie fra Oberschlesien. Den eldste datteren i denne familien var jevngammel med Robert, yndlingsleken deres var rollespill: Han var prest og hun var ordenssøster. I dag er denne” lille piken” Steyler Misjonssøster i Ny-Guinea og Robert er prest og trappist i Norge.

Allerede som 12-åring ville Robert gå i kloster, men han fikk tillatelse av abbeden først da han var 17. Fire dager før prestevigselen hans ble hans far tatt opp i Den katolske kirke og mottok Den hellige kommunion for første gang av hendene til sin sønn som nyvigslet prest. Abbeden sendte den unge munken til studier ved Angelicum i Roma. Deretter ble han kalt til Argentina og Chile, hvor han tjente ordenen som novisemester. I denne tiden tok broder Robert opp en 18 år gammel argentiner som postulant. Denne unge mannen, Dom Bernardo Olivera, er i dag trappistenes generalabbed i Roma.

Jeg elsker å høre kallshistoriene til mennesker som jeg møter. Jeg fylles hver gang av forundring og takknemlighet av å se hvordan Gud leder oss mennesker. Min egen vei for eksempel, og hvordan jeg kom til Norge, er for meg ennå i dag et” under”.

Nå er det bare en knapp time igjen til Hovin. De store vindusviskerne holder frontruten klar, for det snør uopphørlig. I lyset fra lyskasterne ser jeg en rev løpe over veien. Flaks!!! Det holdt akkurat. Det var bare så vidt at det vakre dyret ikke havnet under hjulene.

Sjåføren kjører jevnt og trygt. Hans ro smitter over på meg. Jeg lukker øynene og minnes hvordan det var med munk Robert den gang.

 

Ved den tredje dypeste sjøen i Europa

Vi skriver år 1967. Den gamle marist, pater Johannes Rommelse og den unge trappist, Robert Anderson sitter på en sten midt i en blomstereng og drikker kaffe. Foran dem ligger den vidunderlige utsikten mot det 1000 meter høye fjellet Haakanes, som ennå er delvis dekket av snø, og mot Bjørnebekkfossen, som skummende tordner ned i Europas tredje dypeste innsjø (460 m), Tinnsjøen. Den gamle presten hadde alltid hjulpet Robert etter at han var kommet til Norge. Biskop Jon Willem Gran, selv trappist, ville selvfølgelig gjerne ha sett at hans medbroder hadde grunnlagt et kloster i Norge, men ikke noe abbedi ville stå ansvarlig for det. Pater Robert hadde fått tillatelse fra sin abbed til å leve som eneboer. En norsk prest var ikke særlig optimistisk, og uttrykte det som kanskje også mange andre tenkte: ”Menneskene i fjellbygden forstår ikke munkelivet og er svært lukket overfor fremmede.” Gud være takk, det viste seg at denne presten ikke fikk rett. Menneskene i Telemark, som ennå ikke hadde sett en katolikk, ønsket munken hjertelig velkommen; i dag kaller de ham ”munken kans”, dvs. ”munken vår”.

Broder Robert hadde erfaring med gårdsarbeid, siden hans svenske besteforeldre var bønder, og i hans kloster i Massachusetts/USA hadde man 60 melkekuer, flere hundre frukttrær og en stor hage. Slik tjente munken til det daglige brød, idet bøndene i Telemark bistod ham i låve, fjøs og på åkeren, og bygdefolket fikk snart tillit til ham. Med en prest som bokstavelig talt stod ved siden av en i møkka og for hvem ikke noe arbeid var for hardt, ja, med ham kunne man snakke, og ham kunne man ha tiltro til. Stadig flere mennesker besøkte munken i skogen oppe i fjellet i Austbygde. De kom for å søke hjelp med liv og tro, eller også helt enkelt for å fortelle om sin sorg eller be om eneboerens forbønn. Og bøndene ved Tinnsjøen trodde stadig mer på bønnens kraft. En dag, etter nesten to måneder uten regn, hadde en pyroman satt fyr på skogene i trakten, også skogen hvor pateren bodde. Bøndene hadde hele dagen forsøkt å slukke brannen, da vinden plutselig snudde og de fikk kontroll over brannen. Innbyggerne fryktet likevel at brannen kunne blusse opp igjen, derfor overtok de unge mennene nattevakten. Munken hadde knapt bedt 1. vesper for Maria himmelfart (skytshelgen for trappistene), da det begynte å regne stille. To unge bønder som gikk vakt i den ødelagte skogen, hadde nettopp hørt på værmeldingen at den usalige varmebølgen skulle fortsette de nærmeste dagene, da de kjente de første regndråpene i ansiktet. Den ene bannet og mumlet stille: ”Jeg tror munken har bedt.” Fra da av var munken en av dem.

Med tiden kom det også ungdommer, ikke bare fra Norge, men fra hele Europa, for å snakke med ham om meditasjon, bønn, fred, kjærlighet, ja også om Gud og verden. Disse unge menneskene var forundret over at broder Robert, som gikk i kloster allerede som 17-åring, til tross for det harde eneboerlivet hadde holdt ut og aldri gitt opp å strebe etter en dyp kjærlighet til Gud og alle mennesker.

 

Konsentrert om det ene

 I de mange samtalene sammenlignet munken gjerne det monastiske liv med en glassbit, som man kan tenne på et stykke papir eller et strå med, når man lar solstrålene sinne gjennom det og konsentreres på ett punkt. Slik er munkenes liv. De konsentrerer seg helt om det ene, nemlig å elske og lovprise Gud. Og hva skjer? Menneskene i de nærmeste omgivelsene begynner å merke varmen fra den guddommelige kjærlighets ild og vokser selv i kjærlighet til Gud og medmennesker. Det er kjærlighetens evige kretsløp!

Hvordan gikk det så videre med munk Robert? Etter at han hadde tilbragt noen år som eneboer, fikk han brev fra sin abbed i Amerika. Denne foreslo at han kanskje kunne ta opp unge mennesker og danne et lite klosterfellesskap. Av denne grunn søkte pater Robert et passende sted i området, med bedre klima for frukttrær og åkerbruk. Høyt over Tinnsjøen fant han en liten, nesten forfallen gård hvor ingen hadde bodd på mer enn 70 år. Huset manglet dør, vinduer, gulv og tak. Han sov på låven som manglet forside, og dermed var utsatt for vind og vær. I mellomtiden var det blitt 1977. Men pater Robert var tilfreds og fortalte begeistret pater Rommelse om sitt nye prosjekt. Så det er ikke rart at denne under sitt første besøk i Hylland utbrøt: ” Ja, det er vakkert her i den frie natur og utsikten er herlig, men utover det finnes det jo ingenting her!”

 

Da skal klokkene klinge ut over Tinnsjøen

Rommelse var en ivrig prest, som reiste rundt i hele Telemark for å besøke de få katolikkene, feire Den hellige messe med dem og meddele dem sakramentene. Han var glad og takknemlig for at munken tilhørte hans ”sogn” og besøkte ham nå så ofte som han hadde anledning, for å ta del i det enkle munkelivet. Da sov han også i en gammel sovepose på gulvet, som var tettet med avispapir som isolasjon. Den 6. juni, 1977 skrev pater Rommelse noen setninger i pater Roberts gjestebok. I dag virker de som en profeti som er gått i oppfyllelse, noe han selv ikke fikk oppleve: ” Når alt det vidunderlige som vi har snakket om i går og i dag, blir til virkelighet, vil klokkene klinge ut over Tinnsjøen og munkene her i Hylland til alle tider synge Herrens lov.”

Da kommunismen brøt sammen, ville abbeden at broder Robert skulle arbeide for Kirken i øst, mens pave Johannes Paul II hadde oppfordret alle ordener til å gjøre noe for Kirken i øst. To unge russere fant under sitt besøk i Hylland veien til Kirken, så også en ung serber. En estlender, som bodde alene i et gammelt kloster fra tiden før kommunismen, kom i kontakt med pater Robert gjennom sin åndelige far, en prest i Finland. I dag er han også trappist, og forsøker å bygge opp klosteret sammen med Robert. Det lille fellesskapet venter nå på flere kandidater.

Den hellige far sier: ” Det er Guds vilje at alle skal bli ett (Ut omnes unum sint)”. Kirken må kunne puste med to lunger: øst og vest. De unge fra øst sier at de i Hylland finner et nøytralt sted, hvor de får lære så mye om seg selv og Kirken. Og folk fra vest kan lære å kjenne fylden av Jesu Kristi Kirke.

Allerede som liten gutt gikk fader Robert gjerne i den ukrainsk-gresk-katolske kirken i en nabolandsby hjemme i Amerika. I bønn foran de fargerike ikonene med de glødende, strålende lampene lærte han at Kirken er katolsk og vidunderlig i sin forente forskjellighet. De ukrainske katolikkene forble under forfølgelsene tro mot Peters etterfølger i Roma og i enhet med den universelle Kirke. Nå er klosterfellesskapet i Hylland ”birituelt” og vil vitne om Kirkens enhet.

 

Så langt føttene bærer

 Midt i skogen stopper bussen. ”Søster, De må gå av her”, roper sjåføren fra førersetet. Det tar tid før jeg skjønner at det er meg han mener. Ute er det bekmørkt, men på ca. 20 meters avstand ser jeg to lommelykter lyse; snart trer to munkeskikkelser frem fra mørket og kommer strålende mot meg. Gud være takk, jeg blir hentet! Den unge munken bærer ryggsekken min og går uten et ord ut i natten. Broder Robert hilser meg med fredshilsenen. Hans øyne stråler av glede. Deretter rekker han meg armen. Jeg er ikke sikker på hvem som støtter hvem, jeg må innrømme at jeg ikke er vant til å vandre, og aldeles ikke i dyp snø. Hele tiden ser jeg for meg bilder fra en spillefilm som jeg så i etterkrigsårene. Jeg tror den het: Så langt føttene bærer.

Veien er lang, man slår ikke lett an og sier ikke tingene som de er. Først etter hvert finner man frem. Den lange adgangen gjør at man skjerper sinnet, hvis man er åpen for det. Jeg aner og fornemmer at det venter meg noe helt utenom det vanlige.

Har De noen gang hørt en klokke ringe klokken fire om natten, midt ute i skogen? Jeg spretter ut av soveposen. Hvor er jeg, hvor mye er klokken? Beklemt tenner jeg et stearinlys. Det er iskaldt i cellen min. Jeg ser på vekkerklokken min. Fire! Jeg tar på meg brillene og studerer den håndskrevne timeplanen for dagen som ligger på bordet. Altså ingen vond drøm. Det er virkelighet. St. Bernhardklokken i tårnet på den lille trekirken på Hylland kaller munkene til bønn. De korte lydene var tegn til å stå opp.

 

Klosteret – en kjærlighetens skole

Klokken 4.30 begynner vigiliene. Deretter stille bønn. Så følger Laudes. Angelus ber vi mens vi bøyer kne, med hodet dypt bøyd, til minne om at Gud ble menneske.

I dyp stillhet inntar vi frokosten. To skiver brød, litt margarin og varm te. Rett etter frokosten går jeg til min lille hytte, som jeg først nå kan ta riktig i øyesyn. I det venstre hjørnet en seng, et lite bord, en stol, til venstre en selvlaget hylle, på gulvet en plasteske med en kanne full av iskaldt vann. Man trenger jo så lite for å være lykkelig! Til høyre ved siden av inngangsdøren oppdager jeg nå den lille ovnen som varmes opp med vedkubber, som er pent og pyntelig stablet under utspringet på taket på forsiden av hytten. Ettersom det er iskaldt, det var -10 grader i natt, prøver jeg å tenne opp i ovnen. Det er nesten ikke til å tro, men i løpet av ti minutter er cellen min varm.

Jeg setter meg ned og åpner Den hellige skrift, som ligger på bordet mitt. Lectio divina, dvs. åndelig lesning i Bibelen, er på planen. På slaget 9.45 kaller klokken igjen. Ters, en såkalt liten tidebønn, skal bes. I tiden mellom de enkelte tidebønnene arbeider munkene vanligvis. De lever etter den hellige Benedikts regel, med valgspråket ”Ora et labora”, dvs. ”bed og arbeid”. Men i dag er det søndag, Herrens dag.

Etter bønnen kommer munk Robert, hilser meg og vil hjelpe meg å tenne i ovnen. Han er overrasket over at det allerede er deilig og varmt hos meg, men han vet jo ikke at jeg var speider og vet hvordan man får det til.

Jeg byr ham en stol og ber ham å fortelle litt fra sitt klosterfellesskap: ”I 1998 feiret vi at det var 900 år siden vår orden ble grunnlagt i Citeaux. Vi som er her i vårt lille munkefellesskap, prøver å fornye vårt liv i våre ordensfedres ånd. Vi vil følge regelen trofast og bevisst leve vårt liv i spenningsfeltet mellom bønn og arbeid. Vi vil leve enkelt og som de første kristne, i fattigdom følge den fattige Kristus. Vi ber særlig for kirkenes enhet. Vårt kloster skal fremfor alt være en kjærlighetens skole, hvor mennesker av forskjellige riter og nasjoner kan leve sammen i fred til Guds ære.”

Da pater Robert ikke bare er åndelig far og novisemester, men også kjøkkensjef, må han snart ta avskjed og skynde seg til ”kjøkkenet”, for å tilberede ”søndagsmiddagen”.

Jeg tar i mellomtiden frem en åndelig bok, som skal følge meg denne uken. Det er ”Øvelser etter Johannes Bours”. Det er en tekst fra Evangeliet for hver dag, og over den teksten skal jeg meditere og sammenligne den med min egen livssituasjon.

Klokken 12 ber vi Sekst, og deretter er det stille tilbedelse. Etter Angelus går vi til ”refektoriet”, dvs. spisesalen, som i dette tilfelle er en gammel låve, og som gjør nytte som fellesrom, kjøkken, spisesal, spiskammer, ja, nettopp som et flerbruksrom.

Middagen består av en velsmakende linsesuppe. Og selvfølgelig er det varm te, som hele dagen står på vedovnen fra 1800-tallet. Mens vi spiser suppen i stillhet, lytter vi til åndelig lesning, som vanlig er i alle monastiske klostre. Det er ikke bare munnen som skal oppta næring, men også ørene skal hungre etter Guds ord.

Dessverre har jeg ikke fylt tallerkenen min med tilstrekkelig mye suppe, for altfor sent kommer jeg på at trappistene overholder den strenge fasten fra 14. september (festen for Korsets opphøyelse) til påske. Da skal jeg nok spise en skive brød ekstra i kveld.

Etter oppvasken tar jeg en liten spasertur til et lite platå hvorfra jeg har en vidunderlig utsikt over fjellene og Tinnsjøen, som er dekket av tykk is. Så langt øyet kan se er det ikke et hus, ikke en bil, ingenting å se eller høre. Den dype, urørte snøen demper til og med mine skritt, så at stillheten rund meg blir påtagelig. På høyre side, på en kjempehøy klippevegg, henger en foss, frosset til is. Et naturens kunstverk! Av og til hører jeg klukkingen fra en liten bekk eller vannsig, dekket av is og snø. Jeg puster fritt og merker at stillheten i denne urørte naturen har en helende virkning. Jeg er helt enkelt glad og takknemlig.

Klokken 16.45 ber vi Non og deretter feirer vi den Hellige messe, kilden og høydepunktet i hele det kristne liv. Gjennom den forener vi oss med den himmelske liturgi og får allerede her del i det evige liv, hvor Gud er alt i alle (sml.1. Kor 15,28). Vi forblir også en halv time i stille bønn etter feiringen av Eukaristien, før vi synger Vesper, Kirkens aftenbønn. Etter Vesper leser pater Robert en tekst av den hellige Bernhard, som igjen følges av en lang stillhet. Med kompletoriet avslutter vi så denne min første søndag i Hylland. Etter at munkene har forlatt den lille trekirken, blir jeg sittende noen minutter. Jeg tenker over hvordan Kristi mysterium – hans inkarnasjon og hans påske – og tidebønnene danner en enhet og gjennomsyrer og forklarer hele dagen, ja, hvert minutt av livet.

Jeg føler harmonien og skjønnheten, når stemmen er i samklang med det bedende hjerte.

 

Når er det kveldsmat?

Når jeg litt senere forlater kirken, er alt bekmørkt, jeg ser ingen og hører ingenting. Når er det kveldsmat? På timeplanen for dagen finnes ikke det ordet. Dessuten har jeg glemt lommelykten min, og ettersom jeg er nattblind, er det ikke akkurat lett å finne tilbake til hytten min. Trett, men lykkelig finner jeg veien ”hjem”. Der inne er det i mellomtiden blitt iskaldt igjen, ettersom det ikke på flere timer er blitt fyrt i ovnen og jeg dermed bare finner kald aske i den.

Fem minutter senere kryper jeg godt innpakket ned i soveposen min og sovner raskt. Jeg må skynde meg å sove for klokken 4.00 vil St. Bernhard ugjenkallelig vekke meg av de søteste drømmer.

De neste dagene tilbringer jeg i stillhet og bønn. Jeg tar del i brødrenes måltider og overvinner også mine hemninger og fyller tallerkenen til randen. I tillegg spiser jeg også to ekstra tykke skiver brød, for i mellomtiden har jeg forstått at det ikke er kveldsmat i fastetiden. Men også det venner jeg meg raskt til. Tvert om, jeg sover egentlig bedre enn ellers, føler meg ikke engang sulten. Søndagens linsesuppe synes å komme fra en ”uuttømmelig kilde”, for det er linsesuppe på mandag og dessuten på tirsdag. På onsdag er det bare en liten rest linsesuppe igjen, som vi deler likt, slik at ingen får for lite. Jeg må ærlig innrømme at den smaker bedre og bedre.

Jeg kunne fortelle mye mer, men da ville denne artikkelen bli til en bok. I hvert fall ble også de påfølgende dagene til et eventyr i ethvert henseende for meg. Min åndelige reise gikk i dypet og ble til slutt kronet med en lang og god skriftesamtale.

Mer enn gjerne ville jeg blitt ennå en tid, men plikten kalte. Mine søstre ventet nok med lengsel.

 

Veien tilbake

 Gangstien tilbake til holdeplassen tidlig lørdag morgen overgikk nesten det som var mulig for meg, for det hadde snødd uavbrutt hele uken og veien gikk oppover nesten hele tiden. Jeg greide det bare frem til den nærmeste gården. Broder Robert hadde ilt i forveien og hadde bedt bonden, som stod i dusjen, om å kjøre meg opp til hovedveien i jeepen sin, så at jeg rakk bussen klokken 9.02. Klokken var 9.02 da vi nådde holdeplassen, men med kjennermine konstaterte bonden ut fra de få sporene i nysnøen, at bussen ennå ikke hadde kjørt forbi. Deo gratias!

Da den velgjørende varmen i bussen tok meg imot få minutter senere, lot jeg meg lykkelig falle ned på setet. Styrket ville jeg nå vende tilbake til mitt eget kloster og begynne på mitt 35. år i Kristi etterfølgelse.

Før jeg tok avskjed med brødrene hadde jeg spurt p. Robert hva som hadde vært det viktigste i hans 50 år som eneboer og munk. Han svarte meg:” Utholdenhet i bønn, hengivelse og det å se Gud bak alt.”

15 år har gått siden.

Den 7.3.2020 feiret jeg selv mine 50-års med ordensløfter som kontemplative Dominikanerinne på Lunden-kloster i Oslo.

Bror Robert var invitert, men kunne ikke mer delta.

Heldigvis fikk jeg mulighet til et besøk på Hylland munkelyd noen dager før han døde den 29.9.20 å ta avskjed med ham.

I morgen, den 7.10. skal jeg delta i Rekviemmessen i Attrå kirke i Telemark og bisettelsen på gravlunden der.

Jeg bøyer meg i dyp kjærlighet og takknemlighet for munk Roberts liv og alt hva han gitt meg underveis i 30 år og for alt han har betydd for meg.

Han var alltid for meg et forbilde i ” Utholdenhet i bønn, hengivelse og det å se Gud bak alt.”

 Nå ser munk Robert Gud ansikt til ansikt og jeg er sikkert, han går i forbønn for oss alle!

RIP

Sr. Hildegard Koch OP